Nimbin er skapt for ro og fred, alternativ livsstil, komme i kontakt med seg selv og å stille seg de fundamentale spørsmålene. Jeg antar at langtidsopphold vil være nødvendig for å komme så langt. Men det tok likevel ikke lang tid før jeg forstod at enkelte definisjoner må settes på nytt. Det er en fordel å være forberedt på dette. For eksempel så er det et ord "cookie", som vi egentlig ikke har en god norsk oversettelse av, men som blir noe slikt som kakekjeks. Men.. fordi vi er i Nimbis så er det ikke sikkert at det er det det betyr. Min første dag møtte jeg en svenske som fortalte om sitt eksperiment; etter 48 timer uten mat hadde han spist fire kjeks. Og han hadde blitt så dårlig. Vanligvis vil en logisk sluttnig være at han ble kvalm at å spise så mange kjeks. Men ikke i Nimbin. For Cookie er tilsynelatende kjeks, men med noen hemmelige ingredienser i tillegg. Og de var sterkere enn svensken var forberedt på.Mandag var jeg tilbake en svipptur i Nimbin for å hente en pakke med to T-skjorter. Pakken lå ikke klar, men mannen i butikken ba meg om å møte han på parkeringsplassen på andre siden av brua hvor han hadde tingene sine. Jeg møtte opp på parkeringsplassen ved et nedlagt fabrikklokale som nå så ut som et lager/øvingslokale. Mannen kom og spurte hva det var jeg skulle ha. Det visste jeg ikke nøyaktig for det var noen andre som hadde avtalt, men det var et par T-skjorter.. Så så han lenge på meg og den videre dialogen gikk slik: "Is it really T-shirts you want?". "Yes. It is T-shirts I want. Really.". Og så fikk jeg det.Nimbin er altså et sted hvor en må være åpen for nye definisjoner av ord og begreper. Vet en om dette går alt veldig bra.

Min opprinnelige plan var å reise langs kysten rundt hele Australia, i retning mot klokken. Jeg hadde så vidt startet på østkysten hvor jeg hadde tenkt å tilbringe ca en måned, før jeg skulle fortsette til midten (Alice Springs) og så nordkysten. Vel, planer er til for å endres.Jeg ble invitert til å slå meg sammen med noen andre på deres tur til Alice Springs og deretter Darwin. Det er hyggelig med reiseselskap, og spesielt når en skal krysse ustralia gjennom ørkenen. Så derfor legger jeg resten av østkysten foreløpig på is, kjører bilen tilbake til Melbourne og legger ut på ørkenvandringen den 19. mars. Vi er fem personer som kjører tilsammen to biler. Vi skal campe som betyr at jeg sover i min bil og de i sin campingbil + telt.Samtidig betyr dette en lang omvei, for jeg skal tilbake og "gjøre ferdig" østkysten. Men hva betyr vel 9.000 ekstra kilometer..

Jeg har ikke kjørt langt siden sist status, men jeg vil likevel oppdatere den med følgende:Bilen - fikk service da den kom hjem til Gullkysten. Vannlekasjen er fixet, oljen skiftet, pluggene gått over og ellers det som følger med. Nå skal den være klar for nye mil.Rullestolen - har endelig fått nye hjul. Jeg har brukt ufattelig mange timer på å snakke med forhandlere og butikker. De har et helt annet hjelpemiddelsystem her nede, og min type fremhjul er det liten etterspørsel etter... De som "reddet" meg var en spesialbutikk for dekk. Så nå har jeg splitter nye blå sykehushjul på stolen min. Han mener at fremhjulene vil vare lengre enn resten av stolen..Pengeforbruket - går strykende. Til nå har jeg slitt ut glidelåsene på begge lommebøkene jeg hadde med. Visakortet er også slitt ut og brekt, så det var en lykke å få nytt tilsendt i posten.

De sier at morgenstund har gull i munn`. Akkurat nå føles det slik. Klokken er syv og jeg har min første morgen på Gullkysten - kyststrekningen sør for Brisbane. Jeg bor i et hus som i mine øyne ikke er et hus, men et sted hvor de fleste av oss reiser til for å ha ferie: Hvitt murhus med åpen romløsning for å ta inn lys og gi utsikt over kanalen som går forbi. Langs kanalen er det en strand-stripe på et par meter som bl.a passer til å dra opp en liten båt. Men jeg trenger ikke å gå til kanalen for å bade, det er selvsagt basseng i hagen som også er utstyrt med palmetre, utegrill, langbord og overbygg som gir skygge. På den andre siden av huset står bilen trygt innenfor gjerde som har elektronisk port. Noen lurer kanskje på hvordan jeg havnet her? Vel, det kom med bilen... Jeg er invitert til å bo hos eierene av bilutleieselskapet - som altså bor her. For tiden er de selv på ferie i Tasmania.Hvor lenge jeg blir er foreløpig uklart. I alle fall til tirsdag, dvs fem dager. Jeg holder nemlig på å omgjøre reiseruten min: I steden for å fortsette nordover langs kysten, snur jeg og kjøre tilbake til Melbourne hvor jeg skal på Formel 1-løp (hadde tenkt å ta fly). Deretter kjører sammen med bilfolkene fra Melbourne til Darwin, før jeg på en eller annen måte kommer meg tilbake til østkysten. Det er en lang omvei, men jeg er fremdeles på ferie... (Og mens jeg forteller dette sklir en kajakk stille forbi).Ellers: Gratulerer med 8.mars

Nimbin ble for meg den rake motsetningen til Byron Bay. Og det selv om det bare er en drøy times kjøring mellom byene. Fra det store hostellet i Byron hvor samtaleemnene dreide seg om hvor full en var sist kveld og hvor mange øl en hadde kjøpt i dag, var det stor overgang til det lille familiehostellet i Nimbin hvor gjestene samlet seg rundt ett langbord for å spise, spille kort og snakke.I 1973 ble Nimbin valgt som sted for en slags australsk studentfestival som skulle være "a total, cultural experience trough the lifestyle of participation". Noen dro aldri hjem og for mange stoppet klokken på 1973. Den lille byen er rolig, tenker økologisk, støtter sine lokale butikker, og tidsaspektet er egentlig ikke så viktig. Men i ca tre timer midt på dagen ender bybildet karakter. Da mhovedsaklig nysgjerrige, lettkledde ungdomer som har tatt seg en dag fri fra stranden i Byron for å se nærmere på fenomenet Nimbin. Når bussene har returnert i tre-tiden kommer de virkelige innbyggerene tilbake til cafeene.Det er ingen statshemmelighet at her blir det omsatt og røykt store mengder mariuana (og andre skumle ting - men KUN naturlige produkter!!). Det er et sted hvor tilreisende som hadde tenkt å bli en uke, gjere blir fire - uten at de vet hvor tiden blir av. Da jeg sjekket inn var det først for en natt. Han smilte bak skranken og svarte at det er det alle sier. Jeg ble fire netter..En av de mange årlige begivenhetene er Mardi Gras i mai måned. Jeg ble fortalt at fjorårets arrangement samlet 40.000 tilreisende. De 120 politifolkene foretok i løpet av hele helgen kun en arrestasjon. Og det var for fyll. Selv ble jeg flere ganger tilbudt å dele en "smoke", men alle aksepterte mitt nei-takk. Ingen "joa`", "kom igjen" eller "bare en liten".Nimbin ligger midt i en oase, like i nærheten av tre nasjonalparker som alle står på listen over World Heritage. Opprinnelig var det tett rengskog i området, som nå stort sett er nedhugget. Ikke langt unna er sentrum i et stort vulkankrater. Det blir sagt at det er her jordkloden startet.. Den vulkanske jorden i kombinasjon med regnskogen, mye regn og varm sol gjør området enormt fruktbart. Alt kan vokse og gro. Trolig med unntak av norske fjellplanter som ikke takler så gode forhold.Jeg følte meg hjemme i Nimbin, kanskje litt fordi kontrakstene til Byron var så stor. Men etter mitt forlengede opphold til fire dager var jeg klar for nye ting og kjørte videre til Gold Coast.Under er bilde av ca 30% av senrumsgaten i Nimbin.

Byron Bay er Australias østligste by på fastlandet. Utsiktspunktet ved fyret får de første solsrålene når en ny dag starter.Det er mange trapper ut til punktet, så jeg har ikke vært DEN personen som fikk Australias første sol. Men den morgenen jeg stor tidlig opp og gikk ned til standen, var jeg rundt reget person nr 101 som solen skinte på. Og med tanke på at det er litt over 20 millioner innbyggere pluss tilreisende turister i dette landet så betrakter jeg ikke nr 101 som så aller værst.Byron Bay var det første stedet i Australia som tok opp surfetrenden fra USA. Det ble et sted hvor surfere, hippiere og andre anderledestenkende samlet seg. Etter hvert kom kjendisene og så backpackerne. De som kan sammenligne Byron før og nå, sier at byen har tapt sin sjarm og har blitt en overflatisk maskin.Jeg vet ikke hva byen har vært, men jeg fant ingen sjarm nå.. Strendene er fine og bølgene er de samme som alltid. Men det er det. Likevel er dette ett av stoppestedene på "Backpacker Hwy" som alle MÅ innom. Jeg har aldri noen andre steder sett så stor tetthet av Wickedcamper-biler (utleie-folkevognbusser som alle er ulikt dekorert og billige vrak som så vidt starter). Som forsåvidt bekrefter MÅ-momentet..Etter ett døgn i Byron følte jeg behov for å dra videre. Neste stopp ble Nimbin.Under et bilde fra en av Australias øsligste fastlandsstrender lørdag morgen kl 11, og en av de omtalte Wickedcamper-bilene. Det hører med til historien at nettopp denne bilen hadde en parkeringsbot festet på frontruten, så det der med loven...

Jeg har nå beveget meg over i området hvor de fleste backpackerne reiser. Det er to mulighete; å reise retning sørover fra Cairns til Sydney, eller nordover fra Sydney til Cairns. Jeg er i den siste kategorien. Foreløpig har jeg bare fått med meg den nedre delen som ligger i New South Wales. Det blir sagt at tettheten øker enda mer lags kysten i Queensland. Her er en oppsummering så langt:Newcastle - Jeg stoppet her fordi det var passe avstand fra Sydney. Med det samme fikk jeg et positivt inntrykk av byen og ble værende fire netter. Byen er en "ordentlig" by, dvs at det er et sted hvor folk bor.. Mange av de tidligere kyststedene jeg har vært bærer preg av å være feriebyer med glansbildehus. Store deler av Newcastle er flat (som betyr noe), strendene avløser hverandre og har innlagte saltvannsbasseng, de klippene som finnes stuper ned i havet og elven renner stille gjenom byen. Dessuten forstår de seg på business; som det første hostelet jeg har bodd på hadde dette fire ukentlige gratis-måltider. Fire kvelder i uken gikk vi i samlet flokk til bestemte puber hvor vi fikk gratis mat. Det var ingen stor gastronomisk opplevelse, men mat er mat. Det geniale som ingen andre byer ser ut til å ha forstått er dette: backpackere har to ulike budsjetter; ett til kjedelige ting som overnating, internet og mat, og et annet til alkohol. Når de sparer noen få dollar på gratis mat bruker de gjene en haug dollar på øl. Det er ren logikk.Port Stephens - ligger en time nord for Newcastle og jeg stoppet her for å ta en fergerundtur over Nelson Bay som huser 180 bottlenose delfiner. Jeg så tre! og nytt dyr er oppført på listen.Port Macquarie - Jeg campet litt sør for denne byen som beskrives som en perle. Etter en lunsjstopp med pannekaker kan jeg bekrefte at at det var et fint sted med lang promenade langs elven og mange strender, men som mangler sjel.. Byen har blitt populær som "pensjonistby".Coffs Harbour - Bananplantasjene starter her og det samme gjør sukkerplantasjene. Ellers er det stor tetthet av ville koalaer i området. En kan bl.a se det på de spesiallagde gjerder langs motorveien som skal sluse koalaene til de trygge undergangene. Som turist besøkte jeg den botaniske hagen, og den Store Bananen i tillegg til stredene og fossefallene.Lennox Head - er et lite sted rett sør for Byron Bay. Her er det bare fred, ro og strand som gjelder. Kiting, surfing og fisking sysselsetter mange og hang-gliderne har sikkert god utsikt over Seven Mile Beach. Hostellet er av den hjemekoselige varianten med gjester som vil unngå stresset i Byron Bay.

På vei til Coffs Harbour kjørte jeg forbi Waterfall Rd. Etter å ha undersøkt fikk jeg bekreftet at det var flere fosser et lite stykke inn i landet og planla derfor en dagstur for å se nærmere på den største. Jeg inviterte med meg et engelsk par for å ha selskap på turen.Vi pakket med oss lunsj og vann og dro avgårde. Etter ca 30 minutter og midt i en historie, ser jeg at temperaturmåleren stiger over normalt nivå.. fortsetter å stige.. helt til den er oppe på rødt merke. Til da hadde jeg stoppet. Utenfor veibanen, om ikke på den aller sikreste plassen. Jeg åpnet panseret, kartla sprakelydene, og med tre tekende hoder kom vi fram til at det måtte være radiatoren. Motoren fikk kjøle seg ned før vi kjørte videre en km til et sted det var tryggere å stå og som hadde dekning på mobiltelefonen. Så ringte jeg "NAF" som kom etter en halv time, bekreftet vår konklusjon, fylte sore mengder vann på radiatoren og ønsket oss god tur videre.Deretter fortsatte vi til det vannet vi ville oppleve. Først stoppet vi i Dorrigo National Park og gikk en Skywalk rett ut i intet...over tretoppene øverst i en dal. Deretter bar det videre til Dangar Falls. Fossen falt like fint som jeg hadde set bilde av, rett ned i en gryte. På vei tilbake stoppet vi i Bellngen for en milkshake med hjemmeaget sjokoladeis - den beste jeg noen sinne har smakt. Selv om dagen ikke startet som planlagt så fikk vi sett det vi hadde dratt ut for å se.