Darwin har 70.000 innbyggere og er dermed den minste av Australias hovedbyer. Northern Territory har totalt kun 200.000 innbyggere som også er det minste antallet av alle stater og terretorier. Så hver enkelt innbygger burde ha tilstrekkelig plass å boltre seg på.. I tillegg til de seks statene i Australia er det to terretorier; Capital Territory (Canberra) og Northern Territory. Frem til 1911 var NT en del av South Australia, men ble da "kjøpt fri". Pga begrenset "utvikling" i området ble det ikke en egen stat, men et territorium lagt under administrasjon av hovedstaden. I 1974 ble det gitt garantier for at NT skulle gå over til et styre med selvvalgte medlemer pluss valg at to senatorer til Canberra. Først i 1987 fikk NT selvstyre. NT er fremdeles et territorium med noen styremessige begrensninger i tillegg til at de kun har to senatorer.Parlamentet i NT har bare ett "hus". Det er en praktisk begrunnelse for dette; lavt innbyggertall. Parlamentet har 25 seter med for tiden sterkt overtall av Labor. Spesielt Darwin, men også hele NT, har mange innbyggere med kinesiske aner. Disse har bidratt sterkt til utviklingen av byen og terretoriet. Likevel er det bare en Hong Kong-kineser som er medlem av parlamentet. Selv har han sagt at at kineserne er alt for opptatt av å jobbe til at de har tid til å engasjere seg i politikk. Ellers er det 7 medlemmer som har helt eller delvis Aborginer-røtter.Alle stater/terretorier har sitt eget flagg, blomst, fugl, osv. Jeg har ikke tidligere lagt merke til flaggene, før i Darwin. Her brukes det mye. NT sine farger er mørk orange oker (for jordsmonnet), svart (for Aborginerne) og hvitt (for innvandrerne). "Nasjonalblomsten" er Dessert Rose som ligner litt på villrosene vi har hjemme. Rosens syv kronblader inngår som symbol i flagget.Det har skjedd to katastrofer i Darwins historie. Katastrofe er da definert av den vestlige befolkningen.Den 19. februar 1942 ble byen bombet av 188 japanske fly. Dette var det første bombeangrepet på Australias fastland under 2. verdenskrig og kom overraskende på dem selv. Darwin var forsyningsbase og knutepunkt for militærets forflyttning av tropper, skip og fly. Men forsvaret av selve Darwin var minimalt. I løpet av de neste 20 månedene ble den nordligste delen av Australia (fra Exmouth til Townsville) utsatt for ca 100 bombeangrep. Resten av Australia fikk bare begrenset informasjon om dette. Slik var sensuren og avstanden da.Den andre katastrofen som på ny nesten utsletten byen skjedde julaften i 1974 da syklonen Tracy nådde land. Også dette kom "overraskende" på befolkningen. Det hadde gått ut varsel, men ikke evakueringstiltak, og folk ville liksom ikke gi slipp på julestemningen sin. Slikt kan brått gå galt. 60% av bolighusene i Darwin ble ødelagt. Offisielt dødstall var 49 personer pluss 16 savnet, mens uoffisielle estimater er høyere. Hvorfor de ikke hadde kontroll på dette vet jeg ikke - kanskje mangelfult mantall av Aborginerne. Tracy førte til tidenes intene redningsaksjon der alle Australias tilgjengelige fly ble satt inn i evakueringsarbeidet og alle australienere ble bedt om å hjelpe med det de kunne. Som følge av Tracy er det laget egen syklonstandard som alle byggninger måtte tilfredsstille. Bla skal alle bolighus ha bad eller annet rom midt i bygningen som er forsterket slik at det kan benyttes av familien dersom de ikke rekker å dra til ett av de større syklonrommene i nabolaget.I dag er det fremdeles disse to hendelsene som blir "solgt" til oss turister. I tillegg til nasjonalparkene Kakadu og Litchfield - som jeg snart skal besøke.

Største delen av Australias befolkning har bosatt seg i et tynt belte langs kysten. Det er derfor ikke langt innenfor kystlinjen en skal før en kommer til mer øde områder, eller Outback som de kalle det.

Etter noen folksomme dager i Melbourne skulle jeg videre gjennom Australias outback og krysse landet fra sør til nord. Jeg så for meg at turen skulle bli noe a la en ørkenvandring - uten å ha noe mer formening om hva det innebar. Kjøreturen er 4.500 km lang og går for det meste gjennom områder uten elektronisk kontakt med omverdnen. I tilfelle jeg skulle ha behov for hjelp til noe så var det godt å vite at jeg kjørte i følge med en annen bil.

Dette er noen av det vi kjørte forbi på veien:

Glendambo er postnummeret som dekker det største geografiske området i Australia. "Byen" Glendambo er tynt befolket, men har likevel hele to roadhouses.. Vi stoppet på det ene for lunsj, dermed hadde vi også sett det som var å se på dette stedet.

Coober Pedy er kjent for Dogouts og opaler. På grunn av heten er mange av husene helt eller delvis gravd inni fjellet eller under jorden. Disse husene kalles Dogouts. Varmerekorden er 8 dager i strekk med over 50 grader. Da jeg spurte hva de gjorde når det var så varmt, ristet han bare på hodet og sa at da holdt de seg inne.. I Coober Pedy slo vi oss løs og bodde på hotell. Med rom under bakken, selvsagt. Hotellet er bygd i en gammel opalgruve hvor bla trappen gikk opp gjennom den tidligere gruvesjakten. Da vi hadde parkert statet en sandstorm fulgt av voldsomt regnvær. Defor ble det ikke hakking i grusen for å lete etter opaler (det er fremdeles mulig å finne), men et tørrere besøk i nærmeste opalbutikk. Den var familiedrevet med en som hadde gruve, en som slipte steiner og gjorde sølvarbeidet, og en som drev butikken.

Uluru - se eget postkort

Devil`s Marbels er et område som har fullt av merkverdig runde steiner. Noen balanserer sågar oppå hverandre uten mye støtte. Sagnet forteller at steinene er egg lang av slangen Rainbow Serpent. Det er samme slangen som har formet fjellrekkene som går på tvers av Australia - som bølger i sanden.

Threeway er kun et veikryss. Vi overnattet her den siste natten. Ingen stor opplevelse i seg selv, men jeg er sikker på at en som er interressert i insekter kunne burkt måneder på å studere skapningene i toalettblokken. Selv merket jeg meg navnet Threeway. Her møtes tre veier, en fra Adelaide i sør, en fra Cairns i øst og en fra Darwin i nord. Eller for å si det på en annen måte; det er tre veier bort herfra..

Dette var en ferd som gikk gjennom ørkenen. Men ørkenen er anderledes enn de sanddynene som Sahara består av. I Sentral-Australia dekker spinifex store områder. Dette er en type stive gresstrå som har et rotsystem som holder ørkensanden på plass. Det er busker og trær over alt. Mange av trærne er nåletrær hvor nålene inneholder lite fuktighet og derfor trenger lite vann. Noen av buskene har blader som er sølvfarget på oversiden og grønnfarget på undersiden. Dette beskytter bedre i solen. Midten av Australia er ørken, men mye grønnere enn jeg hadde forestilt meg.

Etter hvert som vi kom nordover ble det grønnere og grønnere. Norddelen - som også kalles Top End - er tropisk område og det er fremdeles regntid. Det er ingen ting som er grønnere enn tropene i slutten av regntiden.

Uluru - Central Australia 

Kjære Alle

Jeg har nå sett denne store, hellige røde steinen som ligger i midten av Australia. Steinen er så utrolig stor når du står på bakken forran den. Likevel sies det at 9/10 ligger under bakkenivå. Den skifter virkelig farge ved soloppgang og -nedgang. Og den har en magisk kraft... Kanskje jeg var spirituell i mitt tidligere liv.

Det var ikke bare jeg som hadde funnet veien til Uluru Nasjonalpark. Området er et yndet mål for nasjonale og internasjonale turister og denne steinen er ett av motivene som oftest finnes på postkort sendt fra Australia.

Den Røde Steinen brukes som et symbol på Australias outback. Men den har mange flere sider enn den som vanligvis trykkes på postkort. Uluru har et utall av formasjoner og mønstre, som er synlig når en er nære nok og faktisk ser etter. Bl.a små gryter som ligger under hverandre, som perler på en loddrett snor.

Uluru har vært og er fremdeles et viktig sermonielt sted for lokale aborginere. Derfor er det områder som ikke er tilgjengelig for alle og områder som en blir bedt om ikke å ta bilde av. Favorittstedet mit var av en slik art, men disse "perlene" er også flotte.

Etter at bilen stoppet hadde jeg to netter og 1,5 dagers ufrivillig opphold i Wangaratta. Heldigvis klarte de å få lappet den sånn passe i sammen slik at jeg var tilbake på veien ved lunsjtid fredag. Jeg kan nå bare kjøre på bensintanken og ikke gass slik som jeg pleier. Resten vil bli reparert når jeg kommer til Darwin.Mandag 19. mars var planen å kjøre videre med mine venner i retning nord mot Darwin. Men nå var det deres bil som ikke fungerte slik den skulle. Avreisen vår har blitt forsinket med to dager, men i morgen drar vi..

Australia har sommer i begyelsen av kalenderåret og dette er noe de benytter seg av i sportslige samenhenger. Tennissesongen starter med Australia Open i februar og verdenscupen i Formel 1 starter med første løp i mars. Begge deler i Melbourne som elsker å omtale seg selv som en sportsby. I tillegg til de to nevnte arrangementene kan jeg legge til at de også er vertskap for det pågående VM i svømming.Jeg vet egentlig lite om Formel 1-sporten. Det jeg vet begrenser seg til at det går fort og at Michael Schumacher er pensjonert. I følge meningsbærere i Norge er det langt fra nok når en skal overvære et løp. Selvsagt er media opptatt av sirkuset, og har skrevet side opp og side ned også om dette. Australske medier har likevel en tendens til å legge vekt på det australske (som vi sikkert ville gjort hjeme også), så jeg har lært mye om Mark Webber som er den eneste australke sjåføren og at Farrari-teamet har en teknisk sjef fra Australia. Jeg hadde flaks denne gangen også og ble under løpet sittende ved siden av en høyst oppdatert person som supplerte med alt fra navn, meritter, regler og hvor mange runder som til en hver tid var kjørt. I løpet deltar det 11 ulike team som hver har to biler. Sjåførene kommer fra 12 ulike nasjonaliteter. Selve løpet er på 68 runder a litt over 6 km (synes jeg å huske).De første fem rundene var det mulig å holde oversikt over rekkefølgen, hvem som klatret og hvem som ble forbikjørt. Men etter hvert som bilene begynte å kjøre ut, ta pitstopp og ta igjen siste kjører med en runde, så mistet jeg den oversikten jeg hadde hatt. Det var da det var godt å ha sidemannen... Hele tiden var det et vanvittig lydnivå. All takk til øreproppene som gjorde så godt de kunne. Det var favoritten Ferraris Kimi Räikkönen som vant og alle med Ferrari-farget T-skjorte var glade. Og det er mange av de i en by som har egen italiensk bydel. Pluss de to, selvsagt, som hadde med seg finsk flagg. Når Melbourne arrangerer Formel 1 så er det mer som skjer. Innimellom testløpene torsdag, fredag og lørdag kjøres det også andre løp. Formel 3 blir sagt å være rekrutteringsgrunlaget for Formel 1. Bilene seg nesten like ut, men ca halvparten så store. I "V8 Utes"-løpet er det vanlige utilities-biler som kjører. De er vanlige utepå, men under lokket har de nok gjort noen tilpassninger. Det var også noe som het Aussie Racing Cars som var små nedskalerte biler på størrelse med el-biler. Et av høydepunktene var fartssammenligningsløp. Der startet biler fra tre ulike klasser med tildelt tidsdifferanse. Til slutt startet Formel 1 bilen som skulle forsøke å ta igjen de to andre. Det var en kjekk helg med masse folk og masse lyd og fart både på landjorden og i luften. Jeg har nok ikke blitt frelst, men et lite stykke har jeg kommet. Dessuten har jeg lært meg navnet på en av de som blir spådd en karriere som stjerne på Formel 1-himmelen; Lewis Hamilton på 22 år. Melbourne har allerede tatt han til seg..Under er bilde av Ferraribilen kjørt av Kimi Räikkönen i runde fem.

Første gang jeg var i Melbourne fikk jeg spørsmål om jeg hadde lagt merke til at jeg var i en moteby. Det hadde jeg ikke, og ble derfor å se litt ekstra på folk de neste dagene. Men jeg syntes fremdeles ikke det var noe spesielt. Folk gikk helt normalt kledd. Og så glemte jeg den saken.Helt til jeg kom tilbake i midten av mars. I mellomtiden hadde jeg bl.a reist langs kysten til Brisbane og reagerte ikke lenger på å møte folk i bikini eller med et håndkle rundt livet når jeg handlet på supermarkedet. Da jeg overvar en konsert og ikke kunne se så mye annet enn nedre halvdel av en haug med folk slo det meg. Det er en forskjell. I Melbourne bruker de ordentlige sko i steden for å subbe rundt i thongs (sandaler), de går med lange bukser i steden for uformelige shorts med tusen lommer, og de har lagt håndkleet hjemme.På bildet under har tre av fire sko på beina. Nr fire er sikkert på besøk..

Jeg kom tilbake til Melbourne for tredje gang for å få med meg Formel 1-sirkuset. Jeg vil fortelle mer og dette, men først om en til to uker.Helt kort kan jeg fortelle at det var kjekt, masse folk og HØYT lydnivå - selv med ørepropper.Bilene går fort... og jeg er derfor fornøyd med at jeg i det hele tatt klarte å feste noen av bilene til minnekortet. Dette er fra kvalifiseringen på lørdag.

På grunn av endring i reiseruten måtte jeg ha med meg bilen tilbake til Melbourne og de betalte flybiletten gikk tapt. Jeg ville ikke prioritere å bruke tid på dette, og så derfor på strekningen fra Gold Coast til Melbourne som en ren transortetappe. Strekningen er på nesten 1.800 km med en naturlig stopp i Sydney som er halveis. I Sydney overnattet jeg på nytt i Sjømannskirken. Deilig å ha et kjent sted en kan være! Med god hjelp av tilfeldigheter klarte jeg og Katja (tidligere reiseselskap) å møtes i Sydney, begge på gjennomreise til hvert vårt sted. Jeg husker med gru siste gang jeg kjørte fra Melbourne til Sydney som en ransportetappe. Det var dødsens kjedelig og fort gjort å bli søvnig. Derfor var det en lykke at jeg dagen før avreise mottok en lydbok i posten, og dobbeltlykke at jeg fikk låne flere lydbøker i kriken. Det er ingen sak å kjøre 860 km på en dag når en har en spennende bok som holder en oppmerksom.Men dessverre ble dette ikke kun en transportetappe. Rett utenfor Wangaratta (200 km før Melbourne) stoppet bilen. Bilen ble tauet til verksted og jeg satt av ved et motell. Dagen etter er bilen fremdeles ikke kjørbar så det blir en natt til på motellet. Forhåpentligvis blir den ferdig i morgen, fredag. Hvis ikke må jeg vurder om jeg tar bussen til Melbourne for ikke å gå glipp av for mye av Formel 1-løpet.