Det er tre dager siden jeg forlot Darwin. Fra tropeklimaet i The Top End har jeg beveget meg over til ørkenområdet i Cetral Australia.

Nå blir klærne tørre etter å ha hengt ute en natt, i Darwin ble en aldri kvitt den siste fuktigheten. På den andre siden; nå må jeg finne frem håndkrem igjen, det trengte jeg ikke for tre dager siden.

Nå svetter jeg mindre og kan bruke den samme T-skjorten en hel dag. Men det er også kaldere om natten med naturlig temperaturfall til 20 grader og behov for teppe.

Jeg vet ikke hva som er best, tropene eller ørkenen. Uansett skal jeg fortsette å veksle mellom disse klimatypene flere ganger de neste to måndene.

Det er gjerne slik at når alt fungerer topp så tenker jeg ikke på det.. Men nå husket jeg å skrive om det likevel.

Darwin er mer eller mindre flat. Og da mener jeg flat som i vater. Unntak for de to veistubbene som går ned til sjøen, men det går ikke ann å bade (mange farlige ting i sjøen) så det er uansett ingen grunn til å rulle der.

Selve bykjernen strekker seg over tre ganger tre kvartaler og innenfor dette området er det "trygt" å vandre også etter solnedgag. Resten av byen dekker et større område. Det er fullt mulig å rulle her også, hvis en ser bort fra avstand og temperatur.

På mine rulleturer har jeg funnet ett galleri som ligger i 2. etg uten heis, ellers er det trinnfri adkomst til alle butikker, restauranter og puber. Det er forresten et unntak: de fleste ungdomsherbergene ligger i 2. etasje uten heis. Men her hvor jeg bor (Melaleuca On Mitchell) er det heis, to takterrasser, tre basseng og lokal bar. Dessuten ligger det midt i midten av sentrum, samtidig som at alle soverommene er vendt mot en roligere bakgate.

Alle steder som har toaletter har også handikaptoalett - som ikke brukes til lager. Har ikke testet offentlig kommunikasjon (som her består av busser), men alle bussene har rullestolmerke i frontruten så jeg antar det ville vært en grei sak.

Jeg har knapt tenkt tilgjengelighet de siste 20 dagene, som altså er et godt tegn...

Det var en gang et lite tre i Darwin. Det følte seg ganske aleine fordi resten av reinskogfamilien var blitt hogd ned da menneskene skulle bygge en by. Men det lille treet fikk stå, det stor ikke i veien for noe.

Etter hvert var det mange mennesker som kom til det lille treet, det var så lett å møtes der ,"ved treet". Det lille treet vokste og ble stort. Menneskene fortsatte å komme, for nå ga treet også skygge. Treet ble bukt som oppslagstavle, møteplass og postadresse. Det var her de unge snakket med og lærte av de eldre. Treet hørte alt hva menneskene snakket om og tok del i deres lærdom. Derfor ble treet kalt The Tree of Knowlegde.

På nytt ville noen hogge ned treet, men da sa menneskene i Darwin NEI. Kunnskapens tre har overlevd bombingen under 2. verdenskrig, synklonen Tracy og byfornyelse. I dag står det nye bibilioteket ved siden av treet og bibilioteket har en tegning av Kunnskapens tre i sin logo.

Går det ann å svette i nesen?Jeg har etter hvert fått god kjennskap til lokaliseingen av mine egne svettekjertler. Bl.a har jeg en i hårfestet rett over høyre øye. Mitt kraftige unappede øyenbryn klarer stort sett jobben med å styre veskestrømmen til siden for øyet. Hvis ikke hadde jeg hatt mitt eget lille fossefall ned over brillekanten. Så, går det virkelig ann å svette inne i nesen? Jeg har ingen annen logisk forklaring på at jeg i to-tre-tiden på de varmeste dagene begynner å snufse..

Til nå har jeg sett slanger i dyrehager og som roadkills, men i dag så jeg en slange som var både vill og levende! Den var sort med hvite prikker i et sikk-sakk-mønster på ryggen, tykk som en cola-kork og omtrent en meter lang. Dessverre bølget den seg for raskt over veien til at jeg rakk å ta bilde.

Etter å ha beskrevet slagen for andre har jeg fått vite at det muligens var en Tiger-slange. Og de er giftige! Giiiid; jeg har sett en vill, levende OG farlig slange! Så er det vel sant da, det se sier. At det finnes farlige dyr i Australia.

Flere katedraler, fosser og masse skog er mine stikkord etter å ha besøkt Litchfield National Park. Kanskje oppsummeringen hadde vært mer malerisk om jeg hadde foretatt dette besøket i forkant av Kakadu. Det var en fin park, men Kakadu hadde et større spekter.Litchfield NP er et område på (kun) 143 kvadratkilometer og ligger så nær Darwin (1,5 timer med bil) at den brukes mye av byens befolkning til dagsutflukter. Parken er også mindre "komersiell" enn Kakadu. Den finnes en kiosk og en cafè, men du må kjøpe det de har og ikke det du har lyst på. Det finnes også campingplasser, av den primitive arten. Jeg dro derfor tilbake til tettstedet Batchelor for å tilbringe natten. Når det er sagt, parken har mange flotte fossefall. Jeg besøkte Florence, Tolmer og Wangi Falls. Ulike turistinformasjons-folk jeg hadde snakket med på forhånd var ikke samstemt i informasjonen om i hvilken grad jeg hadde tilgang til parkens attraksjoner. Jeg satset på de tre som ble nevnt av minst en, og alle sammen slo til. (I Australia er det nemlig slik at de oftere sier at et sted er utilgjengelig når det er ok, enn omvendt.) Ved Florence og Tolmer kom jeg frem til plattformer som hadde god utsikt ned til fossene. Begge steder er det avanserte stier ned til badekulper - som by the way har krystallklart vann. Ved Wangi kom jeg frem til en plattform ved badekulpen ved foten av fossen. Herfra gikk det en klatresti opp til toppen, som jeg droppet... Under er bilde av Wangi Falls som på denne tiden har høy vannstand og krokodillefare. Derfor var det ikke mulig å bade selv om det så fristende ut.Også i Litchfield bor det mange teremitter. Det jeg nå har lært er at det er ulike typer og at disse har ulik arketektur på sine boliger. Noen bygger tuene sine ved foten av og delvis inne i trær. Ca halvparten av de store eucalyptustrærne i nord har slike leieboere. Megnetic Termits bygger tuer som ser ut som et øksehode; en stor flate med sylskarp egg som peker oppover. Denne teremittarten ønsker jevn varme. Derfor har de konstruert en bolig der de på begynnelsen av dagen kan oppholde seg i den veggen som får morgensol, på ettermiddagen flytter de til den andre siden, og om kvelden går de inn og ned mot midten der varmen holder seg lengst. Og så er det katedral-termittene som har sine fantastiske byggverk og som jeg har fortalt om tidligere. Under er bilde av meg forran en katedral som jeg nettopp hadde sett bli målt til 5,5 meter.I tillegg til fosser, teremitter og en nedlagt gruve, er det mye grønn skog i Litchfield. Fra et litt høyere utsiktspunkt så det i alle fall slik ut. Jeg fikk sett det jeg ville på en dag, men da har jeg altså ikke klatret, gått tur eller badet.

Krokodiller, katedraler, veggmalerier og massevis av vann. Det er noe av det Kakadu har å by på. Som en av 20 er Kakadu ført opp på World Heritage sin liste over bevaringsverdige steder både på grunn av natur og kultur. Og hva ser jeg ellers på listen? Sverige og The Laponian Area... Tilbake til Kakadu. Dette er en nasjonalpark som strekker seg over 19.000 kvadratkilometer. Her finnes 200 ulike maurarter, 1.000 ulike fluearter og en tredjedel av alle Australias fuglearter. Landet eies av Aborginerne og leases av myndighetene. I tillegg til turistvirksomheten er det også gruvedrft i begrenset skala. Krokodiller var det første punktet på min agenda. Ikke vanlige krokodiller, men de som hopper! Jeg lurte litt når jeg leste om Jumping Crocodiles - for dresserte dyr var jeg ikke interressert i. Men dette var vanlige, ville krokodiller. Som gjerne hopper en meter opp i luften for å plukke enkel frokost fra en pinne som blir holdt ut fra båten. Jeg mistenker Pavlov for å ha en finger med i spillet; for krokodillene kom faktisk TIL oss. Lyd fra stor motorbåt = delig frokost på en stang. Men krokodiller fikk jeg nå sett. Under er bilde av en som ikke gadd å hoppe så høyt i varmen.Videre inn mot parken kjørte jeg forbi noen fantastiske byggverk, også kalt Cathedrals of the North. Dette er terremitt-tuer som kan bli over 3 meter høye og som er konstruert slik at de får minimalt med direkte sollys. Tuene er også motstandsdyktige mot vind, vann og brann. Under er bilde av en tue på i overkant av 2,5 meter. De største flatene har retning nord-sør.I sentrum av parken brukte jeg litt tid på informasjonssenteret for å få siste nytt om tilgjengelighet. Noe av det parken er kjent for er fantastiske fossefall. I den i tørre årstiden er det lite eller ikke vann her, det er jo tørke.. I regntiden derimot er det masse vann. Men ironisk nok medfører dette vannet også at tilkomstveiene er oversvømte. Det skal ikke være enkelt.. Det er bare en uke siden hovedveien inn i parken ble åpnet og fremdeles er det mange veier inne i parken som er stengt. Ett av de stedene jeg ønsket å dra til var Ubirr som har mange veggmalerier. Jeg hadde hørt at veien hadde åpnet dagen før. Men det viste seg bare å gjelde for biler med firhjulstrekk og snorkel (eksosuttak i takhøyde). Det var jo godt å vite det før jeg stod der midt i elven.Med Ubirr utenfor rekkevidde var det bare ett sted igjen med veggmalerier som jeg kunne komme frem til, så jeg dro til Nourlangie Rock. I Kakadu finnes det over 5.000 veggmalerier hvor de eldste er 20.000 år gamle. De er fremdeles synlige fordi malingen de da brukte inneholdt jern. I løpet av årene viser de ulike vegmaleriene utviklingen av klimaet, landet, dyrelivet og kulturen. Maleriene forteller historier om forfedrene - som har skapt verden slik den er, om hendelser og ting som er verd å huske. Det sies at det bare er de som var tilstede da maleriet ble malt som kjenner den egentlige historien bak bildet. Noen historier er ikke ment for alle å høre og noen malerier er hellige (sermonielle) og ikke ment for alle å se. Jeg fikk altså sett ett av Kakadus veggmalerier, se bilde under. Den hvite skapningen oppe til høyre er Namarrgon the Lighting Man. Lynet omgir han og steinøkser som er festet til knær og albuer skaper torden. Det er mange historier om hvordan han slo seg ned i området. Han og hans kone, Barrginj - i midten til venstre, er foreldre til en spesiell type blå og orange gresshopper som viser seg i begynnelsen av en storm. Når disse gresshoppene sees er det på tide å søke ly. Den største figuren på bilde heter Namamdjolg. Han og hans søster har forbrutt seg mot incestlovene og han ble seinere forvandlet til en krokodille. Nederst i maleriet er det kvinner og menn på vei til en sermoni. Fiskene på bildet er en type som var vanlig i området.Så var det dette vannet.. I regntiden er det ikke mulig å komme frem til fossene, selv ikke med firhjulstrekker. Eneste alternativ er luftveien. Jeg valgte en times tur med småfly. Fra oven hadde vi utmerket utsikt over våtmarksområdene, elvene og fjellplatået som reiser seg i østre del av parken. Det er noe helt annet å se det fra luften enn å lese kart på bakken.. Vi sirklet over Jim Jim Falls og Twin Falls og jeg tok bilder selv om de ikke ble så bra fra innsiden av flyvinduet. Turen var flott og verd prisen, men humpingen fra start til slutt gjorde at jeg måtte konsentrere meg like mye om ikke å bli kvalm som å nyte utsikten. Under er bilde av Jim Jim som har et fall på 214 meter.Siste post på programet var en båttur på Yellow Water og langs deler av South Aligator River. Tre uker siden var vannstanden tre meter høyere - og det må bety at det meste av det flate lavlandet lå under vann.. Ikke rart at alt da var stengt. I tillegg til mange fugler møtte vi også Pluto på vår vei. Pluto er en stor saltvannskrokodille som fikk navnet sitt etter å ha spist hunden Pluto. En annen navnløs krokodille svømte også forbi, mest opptatt av å komme seg inn i skyggen av trærne. Under er bilde fra en avslappende crusing langs elven.Jeg brukte tre dager og to etter i Kakadu. En del av denne tiden går med til kjøring. Selv om det var begrenset ved aktiviteter som var tilgjelgelig, gjorde varmet det nødvendig å holde et rolig tempo. Dermed var tre dager akkurat passe for meg.

Jeg har aldri vært spesielt opptatt av hva jeg spiser, så lenge jeg spiser noe. Her i Darwin, og på vei opp hit, har det vært varmt slik at jeg mistet all normal appetitt. Gammel erfaring tilsier tilsier at jeg likevel må ha mat og derfor satte jeg all konsentrasjon inn på å spise to ganger om dagen og å drikke masse vann. De første dagene i Darwin var jeg trøtt - egentlig ikke så overraskende etter å ha tilbakelagt 4.400 km på syv kjøredager. Men etter en uke var jeg fremdeles like trøtt og tom for energi. Det var tid for logisk tenking og tiltak. Selv om temperaturen bare ligger på rundt 33 grader (28 om natten) gjør luftfuktigheten at det føles varmere. Selv den minste aktivitet setter i gang svetteroduksjon. Vann er derfor viktig, men ikke nok. Etter at dietten min fikk tilskudd av salttabeletter og en og annen sjokoladebit har kroppen fungert meget bedre. All aktivitet skjer fremdeles i sakte film, men jeg blir i alle fall ikke utslitt av å rulle over gaten for å kjøpe rundstykke til frokost.Darwin som by er selvsagt preget av klimaet. Nå i slutten av regntiden (desember til april) er alt veldig grønt. Temperaturen og den ekstra høye luftfuktigheten gjør at alle tar seg god tid og tilbringer mye tid på byens puber. Det er forresten en unskyldning de lokale bruker for det den er verd: "..det er så varmt at vi må drikke mye og en blir så lei av vann..".Det konsumeres mye alkohol, selv i Australsk målestokk. Helt tiltaksløs har jeg likevel ikke vært denne uken. Dette er noe av det jeg har fått tid til:- privat guiding i Parlamentet; det var visst bare jeg som var så tidlig oppe på lørdag- museumsbesøk og lært om Darwins to katastrofer; Japans bombing i 1942 og syklonen Tracy i 1974- båttur med "bilfolkene" og deres venner- bilsightseeing til Mandorah - 1,5 timers kjøring rundt bukta som det ville tatt 10 min å krysse med personferge- magedans; oppvisning for familie og venner etter endt dansekurs- ymse rulleturer i byen og langs sjøenNoen sier at Darwin er en bitte liten by uten noe det er verdt å se på. Jeg mener at den absolutt har mye å by på og trives som bare det (ekstra godt med salttabeletter innabords).En mindre hyggelig side av oppholdet har vært mine ulike romvenninner. Første natten var det en som tok med sitt mannlige bekjentskap tilbake på rommet uten å huske oss andre. Så var det to som endevendte sin bagasje da de kom om ettermiddagen for å pakke den samen igjen kl 0430 neste morgen. I natt var det to som da de kom for å legge seg kl 3 gjorde det med fullt taklys og høy konversasjon. Det er slike netter jeg lurer på om jeg har blitt veldig gammel eller om dagens 20-åringer skulket sine foreldres oppdragelse. Disse eksemplene representerer unntakene, men tre unntak har altså forekommet på en uke i Darwin. Under er bilde av solnedgang før en ny regnskur starter og ett av unntakene som også forklarer hvorfor jeg velger sengen nærmest døren for å unngå ev. å måtte rulle over så mye..