Australia er verdens tørreste land. Men også her kan det regne.

Landets våteste sted er Tully på østkysten, noen timer sør for Cairns. Her regner det i gjennomsnitt litt over fire meter i året. Rekorden er fra 1950 og lyder på 7,9 meter.

Midt i byen er dette markert med en stor gummistøvel som rager 7,9 meter. Den lille prikken på toppen av støvelen er Katja..

Katja og jeg har trålet store deler av Tableland-området i nærheten av Cairns for å få med oss alle de beste fossefallene. Det er mange av de. Jeg vil ikke utfordre deres tålmodighet med å vise bilder fra alle, men ett må dere tåle å se. Dette er Wallamann Falls som er den fossen i Australia med det lengste fallet på 268 meter. Kulpen under faller er 20 meter dyp.

En annen viktig del av kjøringen rundt i regnskogen er jakten på dyrene Platypus (et merkelig dyr som jeg har fortalt om før) og Cassowary (verdens største ikke-flygende fugl). Begge disse trives i dette området. Dessverre er det gjerne slik at det en leter etter gjemmer seg godt. På den måten gir alle varselskiltene langs veien bare falske forhåpninger.

Men da vi i dag tok feil av stien og i steden for en foss kom frem til en liten dam.... så vi fullt av små skilpadder son svømte rundt. Det var minst 20 stykker inkl bestemor, foreldre og barn i to årskull (etter vår amatørmessige bedømming). De var fantastiske svømmere og beveget gjerne hver av de fire føttene i ulik vinkel og hastighet.

Moralen er altså: Fosser finnes ved å lese kart, dyrene gjør som de selv vil.

Det var ikke snakk om å forlate Cairns før jeg hadde snorklet på Great Barrier Reef - selv om deltidsansatte på callsenter ikke alltid forstår at rullestolbrukere kan være på båt. Men da dagen endelig kom og jeg satt klar på bryggekanten, eksisterte det ikke lengre problemer. Jeg og Katja var utstyrt med hvert vårt undervannskamera og skulle sammen med 78 andre håpefulle på oppdagelsesferd med "Passions of Paradise". Kl 0720 var det stor aktivitet i havneområdet med mange båter som gjorde seg klar for en ny dag på sjøen. Faktisk er valg av selskap en stor utfordring. Det finnes reol etter reol med fargesprakende brosjyrer fra selskaper som tilbyr tilnærmet likt produkt.. Men valget var tatt, og vi var klare.

Båten vår var en katamaran. Den hadde seil, men de ble ikke brukt på vår tur. På den to timers turen ut til første stoppested fikk vi sikkerhetsgjennomgang, vær-forsiktig-med-revet-gjennomgang og en første introduksjon til dykking. Jeg og Katja skulle ikke dykke, men siden vi satt inne der introduksjonen ble gitt, så måtte vi pent høre. -Vi hadde resonert oss frem til at huden ikke hadde behov for sol i to timer før den skulle duppe i vannoverflaten i nye timer. Derfor satt vi inne.

Første lokasjon var Michaelmas Cay på den ytre delen av revet. Dette er en sand-øy i noe de kaller stadium to. Stadium en er en samling av sand som har lagt seg oppå korallrevet og som ligger over vannoverflaten. I stadium to har fulger ført med seg frø slik at det begynt å danne seg vegetasjon på sanddynen. I den tredje og siste stadiumet blir øyen bebygget av mennesker, som f.eks ferieparadiset Fraser Island.

På Michaelmas valgte vi først å være med på en rundtur med båt med glassbunn (ekstrakostnadene har begynt) hvor vi fikk forklaring på de ulike korallene og fiskene som vi så under oss. Så var det å finne igjen korallene og fiskene på egen hånd..

Med dykkermasken på plass tok jeg først noen prøvepust. Jammen meg uvant bare å kunne puste med munnen. Litt tyngre enn ellers - slik som når en er forkjølet og nesen er potte tett. Og så er det jo ulogisk å puste når hodet er under vann. Hodet sa at det gikk, men lungene var ikke overbevist. Dette skulle jeg holde på med en hel dag! Etter noen minutter forstod også lungene at dette plastikkrøret fungerte og jeg plasket endelig avgårde.

På TV har jeg sett fantastiske bilder av koraller, skjell og fisker i alle regnbuens farger. Det finnes mange farger, ja, men det er også mye som er brunt. I alle fall rundt Michaelmas. Med bedre trening la jeg merke til de lilla muslingene og blå sjøstjernene som gjemte seg mellom korallene. Og at alt ikke var brunt, men gulbrunt, grønnbrunt, rødbrunt osv. Etter enda litt tid fant jeg også fiskene. På TV ser også dette anderledes ut. I virkeligheten poserer de sjelden med den breie siden mot deg, og i ro holdt de seg alle fall ikke. Så det der med å ta bilde skjedde mer på lykke og fromme.. Tilbake på den kritthvite sandøyen var det deilig å hvile og varme seg litt før returen til båten hvor vi fikk servert lunsj.

En time senere var vi på Upolu Cay (sandøy i stadium en). Øyen var mindre, men under vann var det et større spekter. Og så hadde jeg fått bedre trening. Kanskje derfor jeg oppdaget enda mye mer: Her var det harde og bløte koraller, fra en til mange meters dybde. Det var gule, blå, røde, turkise, svarte og hvite fisker. Noen med alle fargene på en gang. I alle størrelser. Plutselig befant jeg meg midt inne i en stim av svarte og hvitstripete fisk. Og så kom noen gule og lurte på hvem jeg var. De var alle så nærme at jeg kunne tatt på dem - om de bare hadde holdt seg i ro.

På dette tidspunktet hadde jeg ikke lenger udervannskamera med meg. Det begynte å lekke allerede den første halvtimen på lokasjon en. Men Katja sitt holdt ut i litt over en film. Med engangskamera er det uansett begrenset kvalitet på fargegjengivelse, så dette er mer som bevis på at vi har vært der... - svømt med gullfiskene på korallrevet :)

Jeg hadde lave forventninger til Cairns. Alle skal hit. Og det setter i gang motsatte tanker i hodet til Ingrid. Men innom byen for å se selv, det ville jeg. Om så bare for en natt.

Da jeg ankom Cairns mandag formiddag måtte jeg vente et par timer før jeg kunne sjekke inn. Jeg startet derfor med en rulletur i byen. Og det endret mitt forutintatte syn.

Bysentrum er forholdsvis kompakt, flatt, ingen skyskrapere og en lang strandpromenade. A la Kvadraturen i Kristiansand, egenlig. Og som Kristiansand har de bystrand. Eller en variant av det. Området heter Lagune og har et svært saltvansbasseng med både sandstrand og bryggekant. Rundt er det et stort areal med gressplen, palmetrær, gassgriller og piknikbenker. Og alt med utsikt til sjøen. Dette er noe av det nærmeste jeg kan komme min drømmestrand. Å kune bade - uten hjelp, og å se sand - uten å måtte rulle i den. Det er selvsagt mange folk her, men de blir borte i alle krikene og krokene. På mandagens morgentur oppgraderte jeg mie tanker om Cairns til å nærme seg Paradis.

Og så var det slangen, da. I formiddag hadde vi stort politibesøk på ungdomsherberget jeg bor. Resepsjonen var stengt til frustrasjon for alle som skulle sjekke inn/ut, bestille turer, osv. Og da jeg spurte en av de ansatte om hva som hadde skjedd så var svaret at de ikke hadde lov til å si noe. Så Paradiset er ikke upåvirket av uheldige elementer.

Under er bilde av deler av lagunen..

Mine fire første dager i Cairns har flydd av gårde. Slikt skjer gjerne i et avslappende miljø. For dette er en by hvor folk virkelig er på Ferie. Både internasjonale backpackere og sørboende australienere som allerede lengter etter sommeren. Når jeg tenker meg om så har jeg faktisk gjort en del, men det er primært organisering som bl.a bil, flybillett og snorklemuligheter. Bilen er igjen frisk, flybillett er fremdeles en utfordring og snorkling har jeg funnet en løsning på.

I går var jeg derimot TURIST. Da tok jeg Skyrail opp i luften over tretoppene i regnskogen. "Skyrail" er Fløybanen i en mye lengre utgave. Den strekker seg over 7,5 km og gjør to stopp på veien hvor en kan utforske regnskogen fra bakkenivå samt skue utover en foss. Høyeste punkt er 545 moh og halveis opp dit merket jeg et temperaturfall.

I tillegg til å se regnskogen fra øverst til nederst, fikk jeg se området rundt Cairns i fugleperspektiv. Hvordan fjellkjeden Great Dividing Range stiger rett opp, og kun små tunger av flat mark er igjen til en liten by. En Quantas-flyger jeg traff i B Homestead fortalte at det ikke alltid er lett å manøvrere flyene mellom fjellkjeden og sjøen. Godt jeg kommer med bil..

Som ordentlig turist kjøpte jeg dette fantastiske bildet:

Darwin ligger forholdsvis aleine helt nord i landet. Uansett hvilken retning en kjører fra byen så går turen gjennom øde områder. Jeg skulle videre østover til Cairns som ligger 2800 km unna - når en kjører raskeste vei.

På kartet er det prikker med stedsnavn sirka hver 200 km. En slik prikk betyr ikke at det er er by.. Det er mye "Ingen ting" mellom Darwin og Cairns. Dette er noen av høydepunkene:

Mataranka - har naturlige varme kilder og var ett av de få "nødvedige" stoppene. Jeg kom frem seint på ettermiddagen slik at det var allerede mørkt da jeg gikk ut i vannet. Etter en varm dag i bilen var det deilig og avkjølende å duppe rundt i vannet som holder konstant 32 grader. I tillegg til de varme kildene ligger Never Never ikke så langt unna. En av Australias klassiske romaner beskriver folk og hendelser i dette området ("We og the Never Never" av Aeneas Gunn).

Daly Waters - er kjent for sin pub. På denne puben samles det på alt som gjestene legger igjen. Etter hvert er det ganske mye rart. En takbjelke er satt av til BHer, en vegg til flagg og vimpler. Da jeg var der holdt de på å rullere på T-skjortene i taket. Det er ikke noe annet en en pub og to hus her. Og gode muligheter for å parkere. Noe som kommer godt med da de fleste opplevelsestur-selskapene legger inn en stopp her.

Barkly Homestead - en prikk på kartet som ikke betyr annet enn at her er det et hus hvor det går ann å fylle bensin, kjøpe middag og parkere bilen for natten. Det interressantet med min overnatting her var de jeg snakket med: fire venner som var på flyferie. De var på vei hjem etter to uker på kryss og tvers i Australias mindre bebygde strøk. Denne ettermiddagen hadde de landet i bakgåden til Barkly.

Mount Isa - ligger i staten Queensland og er den største byen mellom Darwin og Cairns. Byen har ca 20.000 innbyggere og hjørnesteinsvirksomheten er gruvedrift. Etter en lang og varm dag i bilen stoppet jeg i Mt Isa for natten. Og akkurat da fosset det vann fra bilen.... det måtte være radiatoren. Men når det først skulle skje, kunne det ikke passe bedre med tid og sted.. Neste morgen stod bilen tre timer på verksted og fikk ny radiator - de hadde ikke reservedeler som jo er et godt salgstriks.

Karumba - ligger ved det de bare kaller Gulfen. Det fulle navnet er Gulf of Carpentaria. På skiltet ved bygrensen står det "Population small, we love them all. Drive carefully". Det er bare en ting som gjelder her og det er fiske. Barramundi er spesielt stor stas, men det meste blir godtatt dersom fisken er stor. Etter fire netter i bilen slo jeg ut håret og bodde på motell med stor myk seng, egen dusj og TV.

Savannah Highway - går fra Broome til Cairns gjennom det mest øde outbackområdet. Dette er en av veiene en bør velge hvis en vil oppleve det virkelige Australia. Deler av veien er grusvei som er fy-fy for leiebiler. Biten fra Karumba til Cairns er asfaltert, om enn kun i en bane. Så de få gangene jeg møtte en annen bil var det om å gjøre å holde banen så lenge som mulig og først kjøre til siden da den andre bilen også hadde slakket av på farten. Jeg kom fra det med kun et par små nye hakk i frontruten.

Tilsammen brukte jeg seks dager fra Darwin til Cairns. Da kjørte jeg ferietempo med mage stopp + ekstra radiatoropphold. Etter nesten en uke med støv, kuer og roadhouses var det deilig å komme tilbake til "ordnede forhold" som kun en ordentlig by kan tilby. Det er denne variasjonen jeg trives med. Bare by er kjedelig og bare outback er slitsomt.

I formiddag kom jeg frem til Cairns. Det var deilig å komme tilbake til "ordnede forhold" som bare en ordentlig by kan tilby..

Turen har gått greit. Eneste tilløp til action var da jeg stoppet for kvelden i Mount Isa (det eneste større stedet på veien) og det fosset vann fra bilen. Det måtte være radiatoren. Men når det først skulle skje kunne det ikke passe bedre med tid og sted.. Neste morgen stod bilen tre timer på verksted og fikk ny radiator - de hadde ikke reservedeler som jo er et godt salgstriks.

Jeg blir nok her frem til helgen - da kommer Katja og slår seg sammen med meg en stund. Vi har reist sammen tidligere og jeg gleder meg til selskapet hennes.

Uansett - jeg er tilbake i verden med både mobil- og nettkontakt !

I ny stat, Queensland, er tidsforskjellen 8 timer.

Jeg har lagt inn reiseskildring fra kjøreturen gjennom sentral Australia og fra Uluru. Ligger under mars - se linker til høyre under Senaste Innlegg (Ut i outback + Postkort til Alle).