I det jeg sa farvell til Nothern Terrethory og en øvre fartsgrense på 130 km/t kjørte jeg in i grenseland med kontrollpost. Jeg har bare opplevd grensevakter på vei inn til Tasmania og nå til WA. Begge statene er fremdeles fri for ulumskheter som fruktfluer og ekle, giftige frosker - og slik vil de beholde det.

Etter at jeg på tro og ære hadde erklært at jeg ikke hadde med meg frukt, grønnsaker, frø eller planter, ble bilen undersøkt. Nøye. Han interresserte seg veldig for en innpakket pose med makaroni, men da han var sikker på at det bare var makaroni og ikke nøtter, ble jeg informert om tidsforskjellen og ønsket god tur videre.

Jeg har nå vært i alle stater og terretorium, og over alt har jeg møtt hyggelige folk. Men det er likevel noe ekstra med disse som bor helt vest. På mitt 1,5 døgn i Kunanarra var jeg på flytur og snakket med to damer fra Broome som om jeg alltid skulle ha kjent dem. Jeg spiste middag på nærmeste pub og fikk selskap med det samme. Jeg delte rom med to hyggelige jenter og samtalene fortsatte etter at vi hadde skrudd av lyset.

I den helt andre enden av skalaen kom hillsningen jeg fikk da jeg kjørte inn i et gårdsrom som jeg trodde var butikk, men som var bolig. Det er første gang jeg er blitt bedt om ikke å komme tilbake.

I sum føler jeg meg svært velkommen i WA og jeg ser frem til å tilbringe mine siste uker her.

Det er helt utrolig, men Bungle Bungle ble ikke kjent for turister før på midten av 1980-tallet. -Jeg forstår godt at de ville beholde hemmeligheten for seg selv..

Nå står de på listen for mange reisende, samtidig som det fremdeles ikke er noe mainstreem-område. De er nemlig ikke så veldig lett tilgjengelig. En trenger 4 WD og gode bein for å se fenomenet fra bakkenivå. Ellen en må være villig, slik jeg var, til å betale en del for å beskue herligheten fra luften.

Hva er så dette "Bungle Bungle"? Det er orange og koksgrå-stripete sandstein dannet for 360 millioner år siden. Erosjon de siste 20 milloner år har formet sandsteinen til runde hatter som er inntil 200 meter høye. I området er det også eorme grotter og smale åpniger laget av elver. Den mest kjente heter Cathedral Gorge - et sted jeg ikke har vært, men på bilder ser det fantastisk ut.

Jeg tor en flytur som startet fra Kununarra. Klok av skade valgte jeg dagens første tur kl 06 for å få så lite humping som mulig. Det var fint flyvær og jeg ble ikke kvalm. Men den ble en annen og jeg følte med henne.

Fra Kununarra fløy vi over jordbruksområdene som har kunstig vanningssystem, over Lake Argyle som er Australias største menneskelagde innsjø, og over "fjellområder" som egentlig er jordskorpe som ble presset opp etter kollisjon mellom jordplater. Så var vi over Bungle Bungle! Vi sirklet over noen gager, og det var nesten uvirkelig å se hva naturen klarer å lage - helt selv.

På vei tilbake fløy vi over noen av de smale og dype elveløpene, enorme områder hvor det drives oppdrett av kyr, og til slutt over verdens mest produserende diamantgruve.

Tilbake i Kununarra 2,5 tier senere fortsatte jeg dagen i bakvendt rekkefølge; etter utflukten var det frokost og så soving.

Dessverre var det yrregn i luften på vår tur, så noe av fargespillet kom ikke frem. Men seinere på dagen begynte det ordentlige regnet - som fortsatte i en uke. Statistikken sier at Kununarra skal ha 1,3 mm regn i juni. Et gjennomsnit som vil bli betydelig overgått i år.

Jeg har altså sett Bungle Bungle - en opplevelse som var verd hver dollar.

Kamper er ikke ferdige når dommeren blåser i fløyta. Heller ikke når det gjelder footy-kampen i Darwin.

Mandagen etter kampen hadde avisene fyldig dekning av etterspillet. En av Bulldogsspillerene skal ha dratt ned buksa og vist bakenden til en kvinnelig pubgjest, assistentreneren skal ha blitt slått ned og resten av Bulldogslaget forlot puben tidlig på kvelden da de lokale gjestene viste fientlig innstilling. Alt i alt en normal dag på jobben for en footyspiller - vil jeg tro.

Endelig litt sport igjen! Det er lenge siden jeg var i Melbourne - byen hvor jeg har hatt alle mine andre sportslige opplevelser. Australsk fotball (eller footy som det også kalles) er en av de særegne sportsgrenene som jeg har hatt lyst til å se. Men så var det det der med å være i rett by på rett dag...

Denne gangen passet det og jeg fikk tak i billett til kampen mellom Western Bulldogs (fra Melbourne) og Fremantle (fra Fremantle utenfor Perth). Ikke spør hvorfor to lag reiser til motsatt side av landet for å spille en kamp i et klima de ikke er vant til. Kanskje en bit distriktspolitikk? I Darwin ble de i alle fall ønsket velkommen av hver sin ca like stor tilhengerskare. Forberedt skal lagene ha vært. Jeg leste i programmet at begge lag (som nå i vintersesongen er vant til 15 grader) har forberedt seg med trening i varmekamre de siste tre ukene. Vinter i Darwin betyr i underkant av 30 grader.

Det er sikkert en tykk regelbok også for footy, men hovedlinjene var ganske enkle å finne ut av: Hvert lag har 18 spillere på banen. Det spilles fire omganger som hver er på rundt 30 minutter. Ballen er avlang og kan sparkes, bæres eller kastes. Målet består av fire loddrette målstenger. Sparkes ballen inn mellom de to midterste stengene gir det 6 poeng (goal), mens en ball som sparkes inn i de to sektorene på siden gir 1 poeng (point). Det er totalpoengene som teller.

Av og til springer det noen knall gule personer rundt på banen. Naboen var hjelpsom og fortalte at de sprang med beskjeder fra treneren til spillerene. Resten av reglene fant jeg ikke ut av, men på meg virket det som at det meste var lov og at spillet sjelden stoppt opp.

Ligakamp i footy, som så masse annet i dette landet, får familier til å pakke campingstoler og mat. Alkohol kunne kjøpes på området, et tilbud mange benyttet hyppig. Jeg kommer aldri til å bli vant til det enorme alkoholkonsumet i selskap med barn. Kanskje det bare er jeg som merket meg den lille gutten som spurte foreldrene om de skulle gå hjem i dag..

Stemningen på kampen var elektrisk (som min tilskuernabo sa), Bulldogs vant over favoritten Fremantle og jeg har endelig sett footy.

Fra tidligere reiser i Asia har jeg erfart at denne verdensdelen er vanskeligere tilgjengelig med rullestol enn Australia. Jeg tok derfor mine fohåndsregler og bestilte et hotell med mange stjerner. I værste fall ville det gi meg ti dager avslapping ved bassenget og mulighet for måltider på hotellområdet. Et utfall som mange ser på som perfekt. Alt ut over dette ville bli bonus.

Et hotell med utsikt

Ett av kriteriene mine for valg av hotell var at det skulle ha utsikt til stranden. Ramada Bintang Bali Resort er vistnok ett av de få hotellene i Kuta som har egen strandlinje.

På min første oppdagelsesrunde kunne jeg ikke annet enn å le; den fantastiske stranden bestod av en mengde uordnede sandsekker. Sekkene holdt palmene på plass og antagelig også en del av hotellområdet. Det så virkelig ikke ut som noe paradis.

Dagen etter var det heldigvis litt bedre. Ved lavvann så det faktisk ut som en strand - selv om den øverste delen altså bestod av sandsekker. Akkurat slik jeg hadde lest ble stranden benyttet av de lokale til sandfotball, og som tursti for turister.

Min siste feriedag var paradisfølelsen der. Gravemaskiner hadde fylt på med ny sand. Jeg kunne parkere stolen på hellegangen, velte meg over i solsengen som stor i sanden og skue ut over havet og dets aktiviteter..

Trafikkbildet

Trafikken på Bali er hektisk. Gatene er smale, trafikkantene mange og reglene få. Det tutes for det meste; ledig taxi, advarsler og hilsninger. Det hele virker kaotisk. Helt til en ser strukturen i kaoset. Ingen er egentlig hissige, alle tar u-svinger og det meste går bra.

Da alt fremsto som kaotisk i starten, holdt jeg meg striks til fortauene. Det er nemlig fortau, men de er smale og har innlagte hindringer. Men hver tiende meter (minst) står det en sikerhetsmann, taxisjåfør eller turoperatør som er kjapt på beia for å hjelpe. Alle sier de God morning, How are you, og Be carefull!.

Etter hvert forflyttet jeg meg delvis ut i veibanen. På det punktet virker det som at rullestolbrukere har friere tøyler en andre fotgjengere. Ingen kjører på en stakkars jente i rullestol. Heller ikke på Bali.

Den enkleste måten å komme frem på er med moped. Det har mange funnet ut.

Offring

Ca 90% av innbyggerene på Bali er praktiserende hinduister. Som bla innebærer offring. Alle hjem og arbeidsplasser har steder hvor den lille kurven med offerblomster (og kanskje en kjeks eller litt ris) legges. Taxisjåførene har den på dasjbordet, mopedisten klemmer den fast bak registreningsskiltet, servitørene går til et hjørne av restauranten og bodselgerne legger den ved inngangsdøren. Det er umulig å ikke legge merke til de små kurvene som finnes over alt.

Bali Bargain

Bali Bargin er et begrep jeg hadde hørt lang tid i forkant av mitt eget besøk. Bali er stedet for å prute og å gjøre en god handel. En brosjyre jeg fikk av Quantas fortalte til og med hvordan en skulle starte pruteprosessen; tilby halvparten av utgangsprisen. Selv trives jeg bedre med den vestlige modellen med faste priser. Men er en på tur, så er en på tur:

Den tredje dagen på Bali lusket jeg ned til strandområdet ved hotellet. Der hadde et antall selgere sitt faste "kontor". Som i alle andre tilsvarende land er det neglelakkering, masasje og suvenirsalg det går i. Hvert nytt menneske (les: turist) som nærmer seg er et potensielt mål. Så også meg. Jeg følte meg en stund som en honningkrukke med tusen bier surrende rundt. Samtidig skimtet jeg i øyekroken at sikkerhetsvakten hadde flyttet seg til treet rett bak meg. Som for å være klar hvis jeg trengte en redningsbøye. Men det så vel ut som om jeg hadde kontroll, for han holdt seg helt i ro. Hvem som egentlig har kontroll i slike situasjoner er vanskelig å si. Der satt jeg og forhandlet parallelt, sa nei til det meste og "delte" ut penger. De ekstremt billige kjøpene gjorde jeg ikke. Men så spiller det også mindre rolle og jeg betaler 23 eller 25 kroner for en sarong.

Bali Belly

Bali Belly er et annet begrep jeg hadde hørt om før jeg dro. Venner i Darwin fortalte at ALLE får sin obligatoriske dag med magesjau. Hmm, hvor ble den av? Det var en av tingene jeg ikke fikk med meg.

Utflukter

Bali er en turistøy. Det meste av øyas inntekter kommer fra turistnæringen. Men de har ikke oppdaget markedet av rullende turister - jeg kunne i alle fall ikke finne noe eller noen som kunne fortelle meg om tilgjengelige aktiviteter og attraksjoner. I Lonley Planet står det sågar "..Bali is an exceptionally difficult destination..". Men noe måtte jeg gjøre når jeg endelig var her. Jeg var ikke klar for en voldsom organisering og så derfor for meg to overkommelige ting; snorkling og privat sightseeing i taxi.

Jakten på snorklingstur startet så fint. Det er agenter på hvert gatehjørne som selger turer. Når tiden var moden for å bestille tur viste det seg at flytebryggen som to av selskapene bruker, var stengt for reparasjon. I steden for brukte de stranden som utgangspunkt - og var dermed ikke aktuelle for meg. Krykker og hvit sandstrand går ikke bra. Det siste selskapet som har flytebrygge er et australsk selskap. Og dermed var vi i gang igjen. Som rullestolbruker får jeg ikke lov til å dra på tur aleine! Denne gangen orket jeg ikke å krangle og parkerte hele snorkleideen.

Det ble derfor privatsjåfør som ble min redning. Templer var uaktuelt, det samme var hellige aper i Monkey Forest. Men vi kjørte til Ubud som er kjent for kunst og håndverk. I Ubud fikk jeg til og med sett en tidligere kongens residens, det var kun tre trinn inn.. Resten av byen var akkurat like vanskelig å trille rundt i som Kuta, så vi kjørte videre. På veien hjem tok vi alle de minste veiene så jeg fikk sett rismarker, "vanlige" storfamilieboliger og boder som solgte bensin på glassflasker. For ikke å glemme en strand med sort vulkansk sand.

Kongens residens:

Kjøpesentre

Når jeg var lei av pågående selgere og pruting var det befriende å vandre rundt i et kjøpesenter. Det nærmeste var Discovery Shopping Mall en liten kilometer fra hotellet. Her var også den nærmeste minibanken - uten trinn og med sikkerhetsvakt. En skulle tro at et kjøpesenter i fire etasjer er enkelt tilgjengelig, men nei. Det hadde ikke personheis. De så ikke på det som noe problem, for de hadde jo rulletrapp.. Jeg fant ut av det selv; innerst i garasjen var det en vareheis og etter hvert nikket garasjevaktene gjennkjennende til meg.

En dag dro jeg til et senter som de lokale selv bruker. Jeg hadde spurte litt rundt og hørte Carrefoure bli nevnt. På samme måten som i Thailand er dette et senter med litt av alt - tilsvarende Obs! Jeg koste meg med å gå langs ferskvareavdelingene hvor fisken var så fersk at den lå og sprellet på butikkgulvet.

Farlige suvenirer

Bali er et perfekt sted for å finne suvenirer. Fint tre- og kurvarbeid er billig og lett å få tak i. Mitt problem var derimot at jeg skulle tilbake til Australia - som har karrantenebestemmelser strengere enn de fleste andre. Alt fra planteriket, i tillegg til masse annet, er det restriksjoner på. Derfor har jeg sendt en pakke til meg selv i Norge. Og portoen utgjorde det samme som hva suvenirene kostet.

Kurvskrinene jeg kjøpte her ble sendt hjem.

Hovedgevinst

En av de første dagene ble jeg vekket av hotelltelefonen. Jeg hadde blitt trukket ut som heldig vinner av en av hovedpremiene; gratis hotellopphold på min neste ferie i Asia. De så gjerne at jeg kom tilbake til Bali som fremdeles holdt på å bygge seg opp etter bombeangrepene i 2002 og 2005. Alle alarmklokkene mine gikk av, men jeg merket meg også ordene offisiell turistinformasjon, oppbygging av turistnæringen og utstilling. Og et luksushotell kan vel ikke slippe gjennom hvem som helst på telefon? Så jeg valgte å dra for å hente den fantastiske premien.

Det var ikke noen offisiell utstilling for fremme av Balis turistnæring. Jeg hadde gått rett på... Men når jeg først var kommet kunne jeg like godt høre hva slags timeshare det var de skulle selge. Konklusjonen på det hele er at jeg har kjøpt meg inn i en ferieklubb. Ikke en gammeldagse timeshareleilighet, men fleksibel uke på store resorter i hele verden. Jeg har kun betalt et depositum og har fått to måneder til å gjøre mine undersøkelser. Men på samme måte som ved aksjekjøp - en skal ikke bruke kapital som en ikke har råd til å tape. På veien ut minnet jeg de om at jeg hadde vunnet en hovedpremie som jeg var kommet for å hente..

Tilbake til enkelheten

Jeg og meg er enig om at det har vært en fin ferie på Bali. Mye avslapping, men også et inntrykk at livet i turistbyen og en anelse om hvordan resten av øyen ser ut. Tilbake i Darwin kan jeg ikke fri meg fra å trekke et lettelsens sukk. Ikke mer planlegging, nå kan jeg plutselig komme på at jeg vil kjøpe en banan eller ta ut kontanter..

Dette er Balis "i all enkelhet":

Da jeg i går kjørte innover i Kakadu nasjonalpark var det rene St.Hans-stemning Små bål både her og der. Og røyk som skiftet retning med vinden. Men ingen grillet pølser.

Påsatte gressbranner som holdes under kontroll (cold bushfires) har i alle år blitt benyttet av Aborginerne. De har brukt det som redskap ved jakt og for å vedlikeholde jorden. Blant annet er det flere frø som trenger røyk og varme for å kunne spire.

I Kakadu bruker de gressbranner nå tidlig i den tørre årstiden for å unngå ukontrollerte branner (hot bushfires) senere på året. Den hyppigste årsaken til skogbranner er nemlig lyn som slår ned i knusktørr skog og hvor mengder av tørt gress virker som opptenningsved.

Det er utrolig å se hvor raskt en gresstue ble forvadlet til et høyt bål, for så i neste øyeblikk å dø helt ut.

I dag fortsatte bålene langs veien til Ubirr. Dit kunne jeg ikke dra forrige gang jeg var i Kakadu - da var det for mye vann på veien. Ubirr er ett av stedene i Kakadu som har aborginske veggmalerier. Ett av maleriene er en leksjon i Rett & Galt: En grådig tyv stjal fisk som Mabuyu hadde fisket. Da han hadde spist fisken gikk han å la seg i hulen sin. Om natten plasserte Mabuyu en stor stein forran huleinngangen. Tyven seg ikke ut og døde i hulen sin. Moralen er altså: hvis du stjeler så går det deg ille...

Med østkysten unnagjort var det på tide å snu frontlyktene tilbake mot Darwin. Fra Gold Coast er raskeste vei Matilda Hwy til Mt. Isa, deretter Hwy til Threeway og så Stuart Hwy det siste stykket.

Matilda Hwy går gjennom en del av outback som er flinke til å promotere seg selv. Det virker som at de fleste av byene er hjemsted for ett eller annet som krever et eget museum. I begynnelsen var det interressant. Så ble det sjarmerende å se hvor stolte australienerne er av sin egen 300 år unge historie. Til slutt ble det for mye av perspektivløs selvdigging og selvtilfredshet. Det hendte at noen forsøkte å inkludere Aborginernes 60.000 årige historie, men det var liksom ikke den samme gløden over det...

Dette er noen av de stoppene jeg gjorde:

Toowoomba - ligger knappe to timer inn i landet fra Brisbane. Dette er den største innlandsbyen i Queensland med 100.000 innbyggere og ligger på toppen av fjellkjeden Great Dividing Range. Utsikten mot slettelandskapet i vest er nydelig, men byen i seg selv er bare en by.

Roma - er stedet hvor Australias første naturgass og kondensat ble funnet. Defor var det naturlig med et stopp! Det var vann de hadde strevd lenge med å finne da det den 16. oktober 1900 sprutet gass og gjørmevann opp av borehullet. Skuffelsen var stor over at alt de fant, etter å ha brukt masse ressurser på boring, var udrikkelig vann. I fem år strømmet gassen opp mens de lurte på hva de skulle gjøre med den. Så bestemte de seg; Roma var den første byen i Australia med gassfyrte gatelykter og folk strømmet på for å se vidunderet. Etter den 10. natten slukket lampene. Det var slutt på gassen. Senere er det boret mer og Roma har fremdeles produserende gassbrønner.

"Kenguruland" - En ambulansekonferanse hadde beslaglagt alle overnattingsmulighetene i Roma, så jeg kjørte videre til neste by; Mitchell. Jeg kjørte dette stykket om kvelden og langs veikanten var det ikke vanskelig å få øye på kenguruer. De stod som hypnotisert med hendene dandert på typisk kenguruvis. Det var som om de visste at de ikke burde krysse veien. Likevel var det mange som gjorde nettopp det og neste morgen kjørte jeg slalåm mellom alle de døde kenguruene. Jeg har aldri sett så kort avstand mellom roadkillene, så dette må helt klart ha vært kenguruenes land.

Barcaldine - er vertsby for museet The Australian Workers Heritage Center. Med lønns- og arbeidsvilkår som fagfelt var også dette en naturlig stopp. En av de mest kjente streikene i Australia var da saueklipperne nektet å signere "saueklipperavtaler" i 1891. Streikekomiteen hadde sine møter under et tre i Barcaldine. Streiken var også grunnlaget for dannelsen av partiet Labor to år senere. Resten av museet var en "hyllest" til ulike yrkesgrupper, bla en gammel togsatsjonsbygning, et postkontor og sykehusutstyr. Inners inne var det en egen utstilling om kvinner i arbeidslivet. En av kvinnene var Catherine Helene Spence som var Australias første publiserte kvinnelige romanforfatter og Australias første valgte kvinnelige politiker. For alt sitt banebrytende arbeid er Catherine hedret med sitt portret på pengeseddelen av lavest valør.

Longreach - er byen som jeg på forhånd hadde hørt hadde gode museer. Quantas - forkortelse for Queensland And Nothern Territory Air Service - hadde sitt første hovedkvarter her. En begivenhet og selskapshistorie som selvsagt krever et museum. The Australian Stockman`s Hall of Fame er den andre store attraksjonen i byen. Dette er en hyllest til pionerene. I inngangspatien henger det 13 plakater. De 12 første presenterer Australias pionerer som oppdaget landet. F.eks Burke, Oxley og Stuart som alle har fått Highwayer oppkalt etter seg. Plakat nr 13 forteller i generelle ordelag at alle oppdagerne var avhengig av lokalkjente aborginere til å vise dem veier, pasasjer og vannkilder. Hvor mye var det de egentlig oppdaget? Det var på dette tidspunktet at jeg fikk nok av selvdiggingen og selvtilfredsheten, og derfor evakuerte jeg..

Winton - var neste by. De er kjent for å være stedet hvor "Banjo" skrev sangen Waltzing Matilda - Australias andre nasjonalsang. En hendelse som også krevet et museum. Men som sagt, jeg hadde fått nok.. I steden for gikk jeg for å se deler av skjelettet til Elliot - den største dinosauren som er funnet i Australia; nesten fire meter høy, ca 20 meter lang og ca 25 tonn tung mener de at han har vært. Det virkelig spennende i dette området ligger 115 km utenfor byen, i Lark Quarry. Det går bare grusvei dit, og det kan jeg ikke kjøre på med leiebil. I Lark Quarry er det 3300 fotavtrykk etter dinosauruser - avtrykkene er laget av en stor dinosaur som jaktet på 150 små dinosaurer (den minste typen var 22 cm høy). For 93 millioner år siden. Fotavtrykkene har bidratt til at forskere har kunnet regne seg frem til størrelse, hurtighet, bevegelsesmåte osv på disse forhistoriske skapningene. Herfra hentet de også inspirasjon til flere av scenene i filmen Jurasaic Park. I Winton tar de den helt ut og har søppelspann formet som dinosaurfot.

Mc Kinlay - er hjembyen til det berømte Walkabout Creek Hotel. Stedet har 20 innbyggere og etter Lonley Planet sin mening er hotellet den eneste grunnen til at "byen" fremdeles eksisterer. Hvordan har hjernecellene det? Klarer de å huske hotellets navn? Dette var ett av innspillingsstedene til Crocodile Dundee.

Mt. Isa - her hadde jeg vært før og da besøkte jeg byens dinosaurmuseum. Denne gangen lærte jeg at i tillegg til å ha gruvedrift midt i byen, markedsfører de seg selv som rodeoens hovedstad. For de som ønsker å vite det..

Resten av veien hadde jeg kjørt tidligere og gjorde derfor ingen spesielle stopp. Men jeg må igjen nevne:

Threeway - krysset hvor tre veier møtes... Dette var min tredje gang gjennom krysset og nå har jeg kjørt inn en gang fra her av de tre retningene. Jippi.

Fremme i Darwin følte jeg meg lommekjent da jeg parkerte på "min" faste parkeringsplass ved hostellet :)

I dag tok jeg på meg nyvaskede klær, men allerede etter en time følte jeg meg skitten. Det var da jeg husket den siste klesvasken; med kun kaldt vann. Ja, kun kaldt vann. Det er ikke uvanlig at vaskemaskinene er stilt slik at de kun vasker kaldt. Og selv om det er varme alternativer oppfordres en til ikke å bruke de.

Dette er min føsrte og siste gang jeg vasker i en slik maskin. Hvordan kan de tro at klær blir reine av å skyldes rundt i såpe og kaldt vann i 26 minutter? Det blir i alle fall ikke mine reiseskittne dongeribukser. For meg blir det ny vaskedag i Darwin.