Min siste dag i Melbourne (for denne gang) brukte jeg på cricket, dette rare spillet. Så hvorfor skal en jente (som ikke forstår spillet) fra Norge (som ikke spiller cricket) gå på en slik kamp (som alle andre enn australienere og engelskmenn sier er kjedelig)? Vel, hvorfor ikke..Herligheten startet kl 14:15 (merkelig tidspunkt...) og denne kampen varte til litt over ti på kvelden. -Det tilsvarer en vanlig arbeidsdag! Australia vant over New Zeland, men bare så vidt. Det var en god og tett kamp, ble jeg fortalt.Jeg tror at jeg etter dise åtte timene endelig har forstått hovedpoenget. Hvert lag skal samle så mange poeng som mulig uten at slagmennene deres "dør". Når alle slagmennene er ute av spillet summeres poengene og så er det det andre lagets tur til å slå.Men jeg var like fasinert av det som foregikk på tribunene. Det krydde av vakter og politi som slo hardt ned på alle tilløp til "dårlig oppførsel". Det mest alvorlige en kunne gjøre var å ta initiativ til "Mexican wave". Bølgen er strengt forbudt, og ut over ettermiddagen så jeg hvorfor: sammen med armene gikk også ølglass med innhold i været. Jeg tror det var disse og andre fallende gjestander som de ville ungå. Badeballer ble også konfiskert og alle som nektet å gi de fra seg, startet et heiarop eller var så dum å kangle med en av vaktene ble kastet ut. Og det ble mange av de. På meg så virket det som tullete overreagering. Det ble like mye en utfordring å pushe gensen uten å bli oppdaget..Selv om tilskuerene var opptatt av dette + å spise og drikke, så klarte de samtidig å få med seg hvilke baller som var gode ute på banen.

Etter to uker med kule backpackere i Melbourne var det deilig å bytte ut konstant dunkemusik og sminkerester i vasken med fuglekvitter og å ha rommet for meg selv på Philip Island. Øya ligger en drøy times kjøring fra Melbourne og er kjent for sine kolonier med pingviner, seler og koalaer. Pingvinene er så lojale til sine rutiner at det er bygget tribuner langs stiene hvor de går og tidspunktet for dagens "forestilling" annonseres på forhånd. Hver kveld etter solnedgang kommer det i land mellom 500 og 2000 pingviner etter sin daglige fisketur. Det har alltid kommet tilbake til denne stranden, i alle fall har det vært en turistattraksjon siden 1920. Dette er den minste pingvinarten og de finnes bare i Australia. De blir 32 cm høye, 7 år gamle og hunnene legger to egg pr år fra de selv er to år gamle. På dene tiden av året er de fleste ungene 4-6 uker gamle og skal snart klare seg selv. Men inntil da er de svært glupske og venter utålmodig på at foreldrene skal komme hjem med mat. Det er absolutt ikke i det hele tatt lov å ta bilder, så dere får ikke se hvor søte de er..Selv når en vet det er koalaer i trærne så er det vaskelig å få øye på de der de gjemmer seg blant bladene på gum-trærne. Jeg vet de er der fordi det er et grønt gjerde rundt området.. -Gjerdet er satt opp for å beskytte de fra bilene. Koalaer er late dyr og tilbringer 20 av døgnets timer til å sove, 2 til å spise og 2 til å forflytte seg. Og de bryr seg døyten om hva som skjer rundt dem.Den store selkolonien betraktet jeg kun gjennom kikkert. Pingvinene så jeg på kloss hold, men kunne likevel ikke ta bilde. Jeg er derfor svært takknemlig overfor denne koalaen som tok 60 sekunders pause i sovingen for å posere for meg. Uansett kan jeg føye tre dyr til listen over "ikke-døde-dyr sett".

Dere har nok allerede oppdaget det.. jeg skriver ikke alltid i kronologisk rekkefølge. Alt jeg skriver legges inn på en dato og vises i dato-rekkefølge, som fortsettelsen under dette avsnittet. I tillegg listes alle overskriftene på høyre side av bloggen etter hvert som jeg faktisk legger de inn. Her vil det være lettest å følge med på om jeg har skrevet mer siden sist..

Det er en stor og hyggelig overraskelse for meg å se at det er så mange som følger med på bloggen min. Dere kan selv se statistikken på siden som sier at til nå i januar har bloggen hatt over 370 ulike besøkere.I tillegg får jeg selv en statistikk pr dag som viser et interessant bilde: i januar måned har torsdagene dobbelt så mange besøkende som de andre ukedagene. Hva er det som skjer, eller ikke skjer, på torsdagene? Hadde jeg vært på jobb så hadde jeg sikkert laget en graf med analyse til akkurat det. Her jeg er konstaterer jeg bare at slik er det.

Når en reiser til et nytt land er det to ting en bør vite på forhånd; hvem som er statsminister og dato for nasjonaldagen. John Howard er statsminister i Australia. Egentlig er dette et enkelt punkt, for når en først har lært seg navnet så er det sannsynligvis gyldig i minst 10 år. De har ikke for vane å skifte ut statsministrene sine veldig ofte. Nasjonaldagen kalles Australia Day og er den 26. januar. Intuitivt tenkte jeg at det som feires denne dagen er at Australia gikk fra å være individuelle kolonier til en felles føderasjon. Men det er ikke riktig. Feiringen er av at den første flåten med skip (lastet med fanger) kom til Sydney 26. januar 1788.Australia Day er ikke hva den en gang var. Eller hva jeg har blitt fortalt at den var. Det jeg hadde hørt var at dagen var en stor kollektiv fridag hvor butikker og museer har stengt (som den eneste dagen i tillegg til 1. juledag), og at den ble benyttet til favorittsysselen som er picnic med BBQ og cricket i nærmeste park. Det er noe spesielt med nasjonaldager... så i motsetning til de fleste andre på hostellet kledde jeg meg i min fineste dongeribukse og T-skjorte og dro til sentrum. Der skulle det være formell flaggheising. Sermonien hadde nok ikke blitt godkjent av Dronningen med flaggheisere som satt henslengt og ventet på sin tur, ett flagg som ikke gikk helt til topps og en gast som besvimte. Men ellers gikk det greit. Etter sermonien, borgermesterens tale og inspeksjon av det militære kompaniet, gikk byens borgere i tog til nærmeste park. Dette minnet om norske borgertog på 17. mai. Det eneste som manglet var norske bunader og russ. Politiets musikkorps, bowlinglubben og badevaktene viste seg frem sammen med innflytterforeninger fra de fleste land (men ingen skandinaiske). Gjennom hele dagen la det formele programmet vekt på å vise de ulike kulturene som er representert i landet. Parken var omdannet til en stor utstillingsplass og fornøyelsespark. Dette var dagen for alle idrettslag, radiostasjoner, hundeklubber, bannvesen osv osv til å vise seg frem. Innomellom var det noen grønne ledige flekker store nok til å brette ut pledd, for picnic må til..Jeg lekte også solt borger av Melbourne og fulgte etter toget til parken. Men jeg fortsatte gjennom parken og til det heldags musikarrangementet som jeg hadde klart å få billett til. I reklamen stor det at Australias heteste DJ`er og band skulle spille. Kult! Området hadde seks scener hvor det gikk parallelle konserter. Konsert og konsert... på de tre timene jeg var der var det kun DJ`er som spilte. Og alt hørtes likt ut i mine ører. Etter tre timene med de samme dunkerytmene fikk jeg nok og gikk. Ti timers raveparty er mer enn hva jeg klarer..Om kvelden dro jeg tilbake til sentrum og en stor gratis konsert/forestilling. Et utall av musikk- og dansegrupper fremførte alt fra aborginsk velkomstdans til indisk magedans og hippop. Det hele ble avsluttet som seg hør og bør med fyrverkeri. Australia Day er altså ikke bare en gedigen picnic, men også "17.mai-tog" og markedslass, for ikke å glemme rave og raketter.Som hjemme er det også her noe venting mens toget gjør seg klar.

Jeg har vel aldri fått fortalt hvordan det gikk med The Ashes. Tidligere lesere husker kanskje at "Ashes" er en cricketturnering mellom Austrlia og England. Det spilles fem kamper som hver går over fem dager. Kamp nr to gikk i Adelaide, og det var da jeg møtte rømme byen fordi det ikke fantes overnatting. De neste kampene gikk i Perth, Melbourne og ble avsluttet i Sydney den 5. januar.Jeg har enda ikke forstått spillet, men jeg er likevel fasinert av hvordan det klarer å trollbinde hele Australia. Det er akkurat som om resten av verden stopper opp mens Ashes pågår. -Slik er det faktisk uansett hva slags sportsarrangement som går.. Australienerene er gjennomførte spotsidioter.Det betyr også at avisene skriver side etter side før, under og etter hver kampdag. Under kap nr tre i Perth leste jeg bl.a en lengre avhandling om hvordan "Fremantel Doctor" kunne virke inn på neste spilledag. Fremantel Doctok er ettermiddagsbrisen som kommer inn over Fremantel/Perth i sommerperioden. Analysen dreide seg om hordan brisen som var meldt neste dag kunne gi australienerne en mulig fordel fordi engelskmennene da skulle slå noen "ett-eller-annet"-baller. For slike som meg er det umulig å forstå hva de prøver å beskrive. Jeg skal gjøre det enklere: Australia tok storeslem og vant alle kampene. Altså Australia (5) og England (0) i Ashes 2006/07.Dagen etter at avsluttningskampen skrev avisen Herald Sun: "..the perfect performance is one of the international sport`s most difficult of achievements." Eneste innvedingen avisen hadde var at utklassingen ikke var spennende nok, men "..they can hardly be blamed for playing too well".

Tilbake i Melbourne har jeg slått meg til i St.Kilda - sammen med alle de kule 23-årige backpackerne. Jeg bor på et typisk by-hostell hvor det alltid er folk i bevegelse og kjøkkenet er stengt for rengjørig et par timer midt på natten. Noe helt annet enn de små hostellene i mindre byer hvor folk sitter sammen rundt ett bord for å spise. Men nå har jeg funnet ut av de beste trikkealterativene, og dessuten er det gratis parkering, så jeg tror jeg blir boende her.Mandag var åpningsdag for Australian Open - en av de store begivenhetene hvor verdens sportsøyne er opptatt av Melbourne. Og jeg hadde fått tak i billett! Jeg dro tidlig til byen og tilbragte den første timen i kø for å hente billetten. Deretter var det køgåing til Melbourne Park og kø for å komme inn. Alt dette gikk rolig for seg. Men store sportsrragement drar også mange tilskuere fra mange land, og allerede kl ti på morgenen var de første røykbombene i gang. På nyhetene neste morgen var det supporterbråk og slosskamper som var hovedoppslaget fra Open. Fra tirsdagen var det sikerhetskontroll for å komme inn i Melbourne Park og politiet var veldig synlig tilstede i sentrum.Min kunnskap om tennis strekker seg ikke lenger enn til ordene Wimbeldon, Bjørn Borg og John McEnroe. Og så kan jeg hovedreglene.. Men hvilke kamper som var mest interressante å se, det hadde jeg ingen anelse om. Jeg valgte bare en billett.. Kampene i Open spilles parallelt på mange baner. På de to største arenaene er det plassbilletter som en må kjøpe spesielt, mens de andre mindre banene har unumererte plasser. Hvem som spiller mot hvem og hvor vet en ikke før trekningen kvelden før. Billetten jeg hadde kjøpt var til den største arenaen (og det var nok et lykkelig valg). De spillerene med høyest siding spiller på de to største arenaene. Så med dette gode valget av arena fikk jeg både se Amelie Mauresmo som vant kvinnenes Open i fjor, og Roger Ferdere og Marcos Baghdatis som ble henholdsvis en og to i mennenes Open i fjor.Den andre fordelen med fast plass var at en "må" snakke med de som en sitter ved siden. Og de hadde masse informasjon om både tennis og andre ting. Etter de tre kampene som billetten var til, gikk jeg rundt på det store området hvor det også gikk noen ettermiddagskamper. Det tok meg ikke lag tid å forstå at det var lurt å velge kamp etter supportergjeng.. Så jeg gikk bl.a på en kamp med svenske Thomas Johansson (som jeg tror har vunnet Open for en del år siden). I tillegg til svenskene var kroatene, grekerene og sveitserene de tydligste supportergruppene. Thomas spillte mot en sveitser, så det var kamp på tribunen også. Eneste gangen alle var enige var da badeballen som spratt rundt ble tatt bort. Da var det sammstemt "we want the ball back". Men det fikk de ikke. Tennis er en sofistikert sport hvor det skal være stille når ballen er i spill. Ellers er det å si om svenskene at de er veldig gode solskinnssupportene, men i motgang er de heller stille.Det var en kjekk dag på Australia Open, så kjekt at jeg også gikk på onsdagen. Da hadde jeg bare billett til de mindre banene og jeg fikk ikke det helt samme ut av dagen. Men jeg har vært der, det er en viss sannsynlighet for at jeg har tatt bilde av en av de som vinner årets Open, og jeg har kjøpt T-skjorten.Flere hete ting: Tirsdag var den varmeste dagen i Melbourne siden 1906 med 41 grader (sa de på TV). Jeg hadde over 40 grader da jeg krysset Nullabore Plain, og tenkte da at jeg aldri kom til å glemme hvordan det var. Men etter fire kalde uker i Tasmania, New Zeland og Sydney så hadde jeg glemt det.. På tirsdag fikk jeg altså frisket opp følelsen. 41 grader er så varmt at:- det er bedre å stå i ly av vinden enn å få den på seg- det er bedre å ha norske skihansker på hendene enn å ta rett på de varme ringene på hjulene- det er en lykke å få plass i skyggen av en lyktestolpe mens en venter på trikkenHeldigvis hadde jeg ikke tenkt å dra på Australian Open denne dagen. Det hadde visst vært temmelig kaotisk der. Kampene blir stoppet hvis det blir mer enn 40 grader på banen. Dette medførte at kun den første kampen på de fleste banene gikk som planlagt. Resten ble utsatt og på disse banene startet ikke kampene igjen før kl 1930. De må ha holdt på lenge utover natten.. Tilskuerene hadde klumpet seg sammen under det lille som var av skygge og stått i kø forran vannstasjonene. Selv rullet jeg rundt i byen. Etter hvert ble det også varmt så jeg fikk den fantastiske lure ideen om å dra til Melbourne Port. Der er det noen kafeer, butikker og grøntområder som ligger langs havneområdet hvor også fergen går over til Tasmania. Men det var absolutt ingen lur ide. Det var riktig at det blåste der, men vinden var enda varmere enn luften i seg selv. Jeg brukte knappe tre minutter på å snu og ta trikken tilbake til byen. Dessuten var kafeene stengt pga strømbrudd, som er en ny tragikomisk historie:Det er fremdeles ikke kontroll over skogbrannene nordøst for Melbourne. På tirsdag hadde røyk og aske fra brannen medført at et av kontrollpunktene automatisk hadde slått seg over på stopp. Denne stasjonen ligger midt i brannområdet slik at det var vanskelig å utbedre skaden. Samtidig medførte den rekordhøye temperaturen at all aircondition gikk for fullt i hele Melboure. Tirsdag kveld kom guvenøren hjem fra ferie for å legge en kriseplan sammen med alle de viktige personene. Ellers har jeg klart å finne ut at det er minst tre store konsertarrangement i området i løpet av de neste to ukene. Men selvsagt er billettene utsolgt for lenge siden, så nå må jeg sjekke ut hvordan svartebørsen fungerer i dette landet. Hvis musikkbransjen ikke vil ha meg så er det nok av andre sportsarrangement. Til nå har jeg funnet ut at det går en seilregatta rundt 26. januar, basketkamp på lørdag og hesteveddeløp hver lørdag. Og så skal jeg tilbake til Australian Open i slutten av neste uke når Australian Wheelchair Tennis Open går. Dessuten er det gay/lesbian festival i morgen og fyrverkeri på nasjonaldagen 26. januar. Det trenger ikke å bli kjedelig i Melbourne.Fra Australian Open:

Etter hvert som jeg begynner å bli god til dette med å være turist, har jeg oppdaget Australias kanskje beste oppfinnelse. Jeg er ikke sikker på om det er Australia som faktisk er oppfinner, men her er den i alle fall tatt i bruk. Oppfinnelsen heter Boardwalk og er, som navnet, sier en sti laget av planker. Et hvert turiststed med respekt for seg selv har minst en boardwalk å skryte av. Det geniale med denne type sti er at den tar turistene, og selvsagt fastboende, med ut i områder som ellers ikke kan besøkes. Mye av naturen i Australia er sårbar og kan ikke ha menesker trampende rundt, men med en boardwalk holdes turgåere, joggere og hunder m/eier på slep innen en fast avgrenset sti. Og så er det selvsagt langt lettere å rulle rundt på planker enn i sand, gjørme og over trestubber.Under er bilde fra en av plankestiene jeg har rullet. Denne går langs elven i Wilsons Promontory National Park (eller bare Prom som den kalles) som bl.a er hjemmet til halvparten av staten Victorias 40 ulike ferskvannsfisker.