Når en kjører rundt i Australia så ser en innimellom noen store, delvis stygge delvis morsomme figurer. Det var først i Coffs Harbour at jeg lærte at det var et system på dette... Det er en liste som heter Big Things of Australia. For å komme på denne listen må figuren tilfredsstille følgende to kriterier:1. They must be artificial2. They must be larger than the real thingJeg telte 150 figurer på listen som har eksistert i 42 år. Og som første ting på listen, og startet på denne manien, var Big Banana i Coffs Harbour. Det er så mangt en kan være stolt av.

Jeg har kun kjørt 4.000 km siden statusrapporten i desember. Men så har også bilen stått i ro to uker i julen og nesten tre uker i Melbourne... Status er som følger:Bilen - frakter meg dit jeg vil. Den har alltid hatt mange "rare" lyder, men da jeg kjørte Snowy Mountains-området økte de dramatisk. Jeg fikk derfor sjekket bilen da jeg var tilbake i lavlandet i Cooma, og det ble konstantert at det var slutt på bremseklossene. Så nå har jeg splitter nye. Ellers har jeg vent meg av med å bruke ryggespeilet etter at det falt av for en stund siden (etter utallige møter med min rullestol).Stolen - ruller fremdeles godt. Så godt at gummien på de små hjulene allerede er utslitt. Min forhandler i Norge tok raskt affære og sendte nye til meg. Postadresse fikk jeg låne av Sjømannskirken i Sydney. Dessverre er de nye hjulene 3 mm for store, så nå jobber jeg med plan B og C.Meg - er frisk som en fisk og antall skrubbsår er redusert.Antall stopp av politiet - har økt med 100% til totalt to. Siste gang var det politiet utenfor Melbourne som ville sjekke førerkort og drink&drive-praksis.Antall dyr jeg har sett - har også økt betraktelig. Pingviner, possum og koalaer er for lengst ført opp på listen. Men jeg mangler fremdeles wombat og platypuse utenfor dyrehage.Antall timer med soling på stranden - har kommet opp på et akseptabelt turistnivå. Men det er aldri mer enn maks tre timer om gangen og alltid med solkrem.Grad av hjemlengsel - er lav. Jeg tenker på dere hver dag, men jeg vil fremdeles være her er stund til. Unntaket var i dag da jeg mottok nyheten om at jeg har fått en niese! Men bilde til mobiltelefonen hjelper litt :)Under er bilde av hjulene mine som sårt trenger avlastning.

Noen lurer kanskje på hvordan jeg plukker ut de stedene som jeg stopper i. Det er ulike begrunnelser for dette:- Obligatoriske stoppesteder som en MÅ få med seg når en er i Australia. F.eks Sydney, Melbourne og Uluru.- Anbefalinger fra andre reisende eller Lonley Planet, som f.eks Blue Mountain og Phillip Island.- Tilgjengelig overnatting. Heftet med beskrivelser av ungdomsherberger er nyttig og har bl.a ført meg til Augusta og Wollongong.- Kule navn som jeg finner på kartet, f.eks Eden og Denmark.- Kule plasseringer på kartet, f.eks Cockle Creek (så langt sør en kan komme med bil) og Khancoban (i nærheten av Australias høyeste fjell).- Passe avstand. Noen ganger måler jeg på kartet hvor langt det passer å kjøre. Slik havnet jeg i Mount Gambier og i Newcastle hvor jeg er nå.Det er altså ingen stor vitenskaplig forskning som ligger til grunn for reiseruten. Den blir til mens jeg reiser og en plan kan endres på kort varsel.

10. februar kjørte jeg langs kysten helt sør i New South Wales. Jordene hadde gulbrun farge og alle håpet at regnet snart skulle komme. Og så kom det. Det var den kvelden jeg var lykkelig for at jeg valgte YHA og ikke camping - for regnet kom i bøtter og spann. Det regnet i to dager og tre netter bare med noen korte oppholdperioder. Da regnet stoppet kjørte jeg en svipptur til byområdene i Wollongong og Manly. Tilbake på landeveien fem dager senere hadde det skjedd en stor forandring. Fargen på jordene var forvandlet til irrgrønn, slik som det er hjemme om våren. En kunne nesten se at det grodde. Under er bilde etter regnet.

Rundt Sydney ligger strendene tett, som perler på en snor. Bondi ligger nærmest setrum og er et must for alle packpackere. Deretter kommer Tamarara, Bronte og Coogee. De ligger alle nydelig til mellom klippene og husene som klorer seg fast i skråningene. I det kuperte landskapet er det bare plass til smale veier og flere av de er enveiskjørte. Jeg fulgte denne ruten som har en fantastisk utsikt rundt hver sving.Men. Jeg stoppet ikke. Hvis jeg i det hele tatt fant en parkeringsplass så var den på et annet høydenivå enn stranden, og det var alt for varmt til å slite seg rundt på styrketreningstur.Langs Bondi gikk det riktig nok en strandpromenade som også hadde noen restauranter, cafeer og butikker på samme nivå. Men hostellene var alle utilgjengelige med trapper over minst en etasje, og uten heis.Det største av alle perlere er Manly. Fergen fra Sydney sentrum tar 30 minutter til Manley som er et litt roligere alternativ enn Bondi. Det er flere strender her, og jeg trillet langs tre av dem. De har alle strandpromenader, cafeer, toaletter, ramper til sanden og gressplen med trær og benker. I området mellom strendene ligger sentrum med gågate, butikker og restaurante på et fullstendig flatt område. Det finnes kuppert tereng i Manly også, men dit trengte jeg ikke å rulle. Min favorittperle er uten tvil Manly. I tilleg til det jeg har nevnt har plassen også en atosfære som er lett å like.Under er bilde av meg med Manly i bakgrunnen. Fotograf er Margit som intervjuet meg til Sjømannskirkens blad, og som også ga meg en glimrende sightseeing.

Etter Snowy Mountains er jeg nå tilbake ved kysten ca fire timer sør for Sydney. Jeg har kjørt her tidligere og vet at det er et stort utvalg av ypperlige rasteplasser hvor det er lov å campe. Det var også planen min i dag. Men så ble jeg innhentet av latskapen og havnet i steden for på YHA i Narooma.Så kom uværet. Til nå har det lynet, tordnet og øsregnet i fem timer. Til slutt gikk strømmen. Det er ganske kult å sitte under tak i t-skjorte, med stearinlys og se på himmelen som blir lyst opp med ujevne mellomrom. Og heldigvis hadde jeg vært for lat til å campe...

Jeg hadde tre nye opplevelser i dag, og det før klokken var ti om morgenen. Det startet kl syv da jeg var på "badet". Etter å ha trukket i snoren på toalettet skimtet jeg noe brunt å øyekroken. Ved andre øyekast og et halvt sekunds tankekverning forstod jeg hva det var; en brun frosk. Jeg har hørt historier fra Outback hvor det er frosker som bor i utedoen, og som ved tid til annen gjør et hopp... Men tanken hadde aldri slått meg at de også kom seg frem i vannklosetter. Resten av dagen sjekket jeg ekstra nøye nye toaletter..Deretter bar det til den planlagte nye opplevelsen. Jeg skulle ut å fly. Bright er et lite sted midt mellom alle skistedene som er kjent for ypperlige forhold for ulik luftsport. Jeg valgte noe temmelig enkelt: microlights. Det er en liten boks med en liten motor som er festet til en hangglider. Fordelen er at en slipper å springe utfor et fjell for å komme i luften, ulempen er at når motoren slås av så starter også returen til bakkenivå. Om sommeren er det altid best å fly om morgenen så jeg møtte opp til klokken åtte. Jeg hadde bestilt den lange turen på 30 minutter, men siden det var en så fin dag så gikk det 45. Det gode med å ta "hele pakken" er at en ofte får litt ekstra. Dette var en utmerket måte å tilbringe 45 morgenminutter over Bright, Mt Buffalo, en foss uten vann, og deler av skogsområdene som stod i brann to uker tidligere. Under er bilde fra da jeg selv lekte at jeg hadde kontrollen.Tilbake i bilen og på vei videre stoppet jeg ved en nøttefarm hvor jeg kjøpte valnøtter. Nå vet jeg at ferske valnøter er mykere og søtere enn de som jeg er vant med til jul i Norge.Opplevelsene de tre første timene i dag var helt ulike, men alle nye for meg.

De har nok til salt i maten, men bruker det ikke. -Salt i maten, mener jeg. Jeg har ikke for vane å salte maten ekstra, men her nede har jeg begynt å be om salt. Selv potetchips kommer uten salt. Eneste gang jeg har fått chipsen ferdig saltet var under cricketkampen, men der er poenget å få folk så tørste som mulig slik at de kjøper mye øl. Eventuelle australiere som kommer til Statoils kantine vil få saltforgiftning...