En regel jeg har funnet ut gjelder i Australia er denne: Det er alltid et dyr som irriterer!

Flest dager er det FLUENE som irriterer. Det er en egen rase her nede som ikke ikke bryr seg om at du vifter de bort. De kommer tilbake igjen, igjen og igjen. Begrepet irriterende har fått et helt nytt innhold. Dette er fra et tilfeldig valgt øyeblikk i Central Australia.

Når fluene går og legger seg overtar MYGGEN. Skog er selvsagt værre enn by hvis en vil unngå å gi blod. Men trygg er en ingen steder. Myggsprayselges over alt, men jeg fant ut at sprayen fra Norge er den beste!

I Broome nå på vinteren er det få både fluer og mygg. Men... SANDFLUER har sett sitt snitt til å overta matfatet. Jeg tror at de mega-bitte-små sandfluene opptrer i flokk. For de kveldene jeg har merket dem har jeg blit bitt minst 20 ganger. Det er vanskelig å se sandfluene, de er som små støvkorn. Og nå de biter kjennes det bare så vidt. Men neste dag er bittene blitt råde flekker og fra dag nr to begynner det å klø. Noe voldsomt. Det hele gir seg først etter en uke.

Jeg prøver å tenke at det sikkert er en grunn til at fluer, mygg og sandfluer eksisterer, men det er ikke alltid lett..

Jeg har sett solen stå opp og gå ned. Men måneoppgang har jeg aldri tenkt på tidligere. Broome er kjent for sin måne, og da i særdeleshet Månetrappen som kan sees når fullmåne faller sammen med laveste lavvann.

Nå har jeg sett Månetrappen to kvelder, og jeg ble overrasket over at det så akkurat ut slik som på bilder. Det hender nemlig at turistbrosjyrer lyver litt, men ikke denne gangen..

Jeg gikk til bystranden i god tid før månen stod opp. Kjøpte meg en brasiliansk wrap og satte meg godt til rette i gresset sammen med et økende antall Broome-boere og -turister.

Til slutt var det ganske folksomt på den lille stranden med rød sand (liten i Australsk målestokk). Lenger bak på gresset var det markedsboder som solgte smykker, urtesåpe og mat. Og det hele var tilsatt passende månemusikk fra et to-manns orkester.

Da fullmånen klatret over horrisonten ga lyset gjenskinn utover de langgrunne strendene. De første ti minuttene skaper langgrunnene skygger, eller striper, som gir en illusjon av trinn. Dette er Trappen til Månen.

Det var en stemningsfull kveldstime, der selve Staircase to the Moon viste seg tydelig i rundt ti minutter. Etter det er månen så høyt på himmelen at gjennskinnet "bare" er gjennskinn og ikke trappetrinn.

Selvsagt er det ikke mulig å gi en god gjengivelse av det jeg så, har tross alt kun et normalt kamera. Men under er likevel et bilde..