Alle som kjenner meg vet at jeg ikke pleier å bruke unødig tid til å vaske bil. Heller ikke når jeg er på tur.

Så, har jeg en skitten bil? Vel, det kommer ann på hva en sammenligner med. (NB! Min bil er bakerst)

Det er kaldt i Australia! Jeg fryser!!

Kanskje er jeg for godt vant, men mellom 10 og 14 grader i nattdelen av døgnet er i minste laget for meg. Ikke så veldig forskjellig fra norske sommernetter kanskje..? Men, hadde jeg vært hjemme hadde jeg gått inn i en vindtett stue og ev. skrudd på en ovn. Og jeg hadde i alle fall hatt et varmt baderom. I denne delen av verden bygger de husene sine for å minimere sol og maksimere gjennomtrekk. Og hvorfor skal en ha innendørs oppholdsrom?

Så etter å ha sett solen gå ned i havet utenfor Cable Beach, er det bare å finne frem ullpleddet og forbrede seg på noen timers hutring.

Broome er bygd opp på perler. Eller, egentlig på knapper - fra perlemorskjell. Det var derfor en selvfølgelighet at jeg møtte besøke perlemuseet og en perlefarm år jeg var i byen.

Europeerne oppdaget denne naturskatten på 1860-tallet da de så aborginere bære på nydelige perlemorskjell og aborginerene delte villig sin kunnskap om hvor skjellene kunne finnes.

Etter kort tid var det ikke flere skjell igjen på den delen av strendene som ble tørrlagt ved lavvann. En måtte bli våt for å fortsette å samle nye skjell. Dermed starter nok et nytt mørkt kapittel i Australias historie:

Aborgiere, først menn så kvinner og barn, ble tvunget til å sanke skjell. I bytte fikk de i beste fall livsnødvendige varer som tobakk og alkohol. Det ble fridykket i inntil 15 meter. På den tiden visste de ikke hvorfor, bare at gravide kvinner var de beste dykkerne. Det fortelles at kvinner som ikke var gravide da de kom på båten, ble det der.

På 1880-tallet måtte en ut på dypt vann for å finne flere skjell. Fridykking var ikke lenger nok og japanere med dykkerdrakter og kobberhjelmer overtok. Det var da ikke lenger lov å tvinge aborginere til å dykke mot deres vilje og jobben var for dårlig betalt til at europeere ville gjøre det. Så asiatere fikk beholde fagfeltet for seg selv.

Asiaterene kom til Western Australia på 3-års kontrakt som kunne forlenges med ytterligere to år. Deretter måtte de reise hjem. Da kunne de også leve som konger på det de hadde tjent. Vel og merke, dersom de overlevde. Dødligheten blant dykkere var ekstremt høy og alle som hadde vært mer enn 6 måneder på båt ble ansett som ekspert.

Da det på begynnelsen av 1900-tallet ble innført "Australia kun for hvite"-politikk ble det gjort unntak for asiatiske perledykkere. Det var alt for farlig for europeere å dykke og landet trengte eksportinntektene.

I utgangspunktet var det perlemorskjellene det ble dykket etter. Perler som en fant i ett av hvert 15.000 skjell ble sett på som en bonus. Skjellene ble brukt til å lage knapper og ulik dekor på møbler o.l Virksomheten overlevde flere knekker i markedet, bl.a 1. vedenskrig og depresjonen. Da en "kronidiot" (NB! guidens uttrykk) oppfant plastikknappen representerte det den siste og endelige knekken for skjellindustrien.

Etter at markedet for perlemorknapper var borte stod en igjen med selve perlen som det verdifulle. Men sansynligheten for å finne en perle var så forsvinnende liten. I Japan startet de allerede i 1904 med dyrking av perler. Men i Australia hadde de ikke tro på dette. Ikke før i 1956 ble den første perlefarmen etablert i Australia, og den første fremdyrkede perlen var ferdig tre år seinere. I dag er det 25 perlefarmer Australia som alle ligger på kysten langs Western Australia.

En naturlig perle dannes ved at et sandkorn el.l kommer seg inn i skjellet og setter seg fast. For å unngå irretasjon innkapsles sandkornet og vips, vi har en perle. Som altså skjer i ett av 15.000 skjell...

Når perler dyrkes frem plasseres en 5 mm rund bit fra muslingskjell inn i perleskjellet. Deretter senkes skjeler tilbake i havet, hvor det vendes og vaskes med jevne melomrom. Etter ca 18 måneder kan en perle hentes ut. Skjell kan "insimineres" på denne måten inntil 4 ganger.

Kvaliteten på perler vurderes etter de fem kriteriene størrelse, form, farge, glans og overflate. De billigste perlene starter fra kr 2.000 (pr stykk, ja). Billigere er Mabe-perle, også kalt Halv-perle. Det er en innkapsling som sitter fast i selve skjellet. Deretter i verdi kommer perlemorskjell og lavest verdi har ferskvannsperler. Ferskvannsperler kommer fra muslingskjell og produseres stort sett i Asia. Det er slike perler en kan kjøpe på markeder for rundt 100 kr.

På bildet holder jeg en saltvannsperle til den nette verdi av 100.000 kroner.

Med dette erklærer jeg at jeg har skjellmani. Det sier at en er på bedringens vei når en har innrømmet en last..

I dag satte jeg meg bokstavelig talt i en haug av skjell. Problemet er å stoppe å plukke! De er så fantastisk nydelige - alle sammen. Det blir muligens dramatisk nedskjæring av volum den siste dagen, men den tid den sorg.

Foreløpig gleder jeg meg som en unge over de endeløse spekteret av skatter. -Og tenker med skrekkblandet fryd over at jeg seiere skal besøke Shell Beach.

Broome er ikke nødvendigis kjent for veddeløp, men tilfeldighetene ville det slik at det er her jeg har deltatt i slike aktiviteter. I går var det hester og i dag krabber..

Da jeg startet som traine i Statoil inngikk et intensivkurs i hesteveddeløp. En stor takk til Totland og Bjelland som gjennom sine tålmodige forklaringer gjør at jeg selv i dag er i stand til å overleve på en travbane. Som de lærte meg sjekket jeg programmet for gode trenere og jockeyer, hestenes tidligere seiere og pengepremier, samt informasjon om form og (selvsagt) kule navn. Jeg klarte nesten å fylle ut kupongen riktig..

Og jeg vant!! Hele 30 kr. Fordelt på tre hester. I sum tapte jeg penger, men var storfornøyd med at jeg i det hele tatt vant noe.

Etter to løp forlot jeg banen. Noe som visstnok var en dum beslutning. For etter hesteløpene hadde det vært Two-up (kron og mynt spill) og levende musikk. Det var visst da Festen startet.

I dag fortsatte fortsatte jeg på gamblingstien med krabbeløp. Mitt tidligere reisefølge Katja hadde fortalt meg om det berømte Crazy Crab Race som går hver søndag. Men det var ikke mer berømt en at jeg måtte spørre flere for å få pubens navn og ca starttidspunkt. Dette er forresten en begivenhet som Lonley Planet fremdeles ikke har fått snusen i :)

Sammen med Esther fra Sveits og Sharon fra Melbourne dro jeg til Satay Hut. Og som den lokale tradisjonen er så startet vi med søndagsmiddag; oksestek med poteter og grønnsaker.

Så var sirkuset i gang. Det var i alt seks løp hver med åtte deltakere. Før hvert løp kunne vi kjøpe lodd - og åtte vinnere valgte hver sin deltager. Krabbene (som i følge mine øyne lignet mest på kreps..) ble plassert i en boks i midten av banen. Startskuddet gikk og boksen ble hevet. Noen krabber spurtet i vei med det samme, mens andre hadde problemer med å stable beina under huset sitt. Den som først kom utenfor den opptegnet sirkelen vant og eieren kunne hente sin (penge-) premie. -Alle krabbene skulle slippes fri på stranden dagen etter.

Jubelen var stor da vi endelig vant en krabbe i løp nr 5 - Fishing Maiden. Vi valgte krabbe nr 7 Nucular FISHING som skulle konkurere med: Drop Me A LINE, BAIT Out og Hell, ROD Sterling, BOAT e Sold, BURLEY Ives, SAIL Ine Drip og Playing HOOKey.

Det ble ingen seier på vår Nucular FISHING, jeg tror ikke en gang den klerte å krysse mållnjen før den ble plukket av løpsbanen.

Vi gikk fornøyde hjem etter en morsom kveld utenom det vanlige.

Jeg er ikke ferdig med denne reisen før jeg planlegger neste... Jeg vet ikke når, men at jeg skal tilbake til Australia - det er ganske sikkert.

Og på listen over ting jeg da bør gjøre har jeg ført opp Kimberly. Kimberly er et fantastisk område som strekker seg fra ca Darwin til ca Broome. Det har "alt" og samtidig er det få som reiser her. Men jeg må ha 4 WD slik at jeg kan kjøre Gibbs Road.

Det er neste gag. Nå skal jeg glede meg over det jeg har sett av Kimberly og nyte resten av turen til Perth.

Kimberlyområdet (fra ca Darwin til ca Broome) er det eneste området i Australia hvor Boab-trær vokser naturlig. Trærne ser ut som om de står opp-ned. Med røttene opp. Trærne har slektninger i Afrika, og de tror at den første nøtten kom sjøveien fra Madagaskar.

Aborginerne bruker det meste av treet. Fruktkjøttet inne i nøttene er en rik C-vitaminkilde, røttene til unge trær brukes til mat og medisin, rep kan lagen av bark og etter regnvær kan vann hentes fra hule trær. Blant annet.

Det er vaskelig å fastslå alderen på Boab-trær fordi gamle trær er hule i midten. Det er de hule trærne som europeerene klarte å benytte seg av. Til overnattigssted for fanger som ble transportert over lengre strekninger. Fangene var (selvsagt) aborginere som ble fanget for å jobbe som perledykkere, eller som hadde drept og spist en av kuene som gikk "fritt" rundt.

Dette er Boab Prison Tree utenfor Derby som en tror er 1500 år gammelt.

Målet mitt var null, men i dag røk det. Jeg gjorde mitt første roadkill. Når jeg ser bort fra alle de tusen mygg, fluer og sommerfulger som har krasjet med grillen, da...

Av en eller annen grunn er veibanen en populær samlingsplass for fugler. De flokker seg om matfatene som roadkills utgjør. Helt til i dag har jeg sett fasinert på at de velger riktig tidspunkt for å evakuere veibanen og hvordan de bruker lufttrykket fra bilen til å svinge unna.

Men i dag var det altså en som beregnet feil. 'Dump' sa det da den møtte frontruten. Heldigvis for meg var det en liten fugl som ikke lagde annet enn en våt flekk. Synd for den så var det et hardt møte. Jeg så ikke hvor den ble av, men jeg har sterke anelser om at den endte som roadkill.