Da jeg i går kjørte innover i Kakadu nasjonalpark var det rene St.Hans-stemning Små bål både her og der. Og røyk som skiftet retning med vinden. Men ingen grillet pølser.

Påsatte gressbranner som holdes under kontroll (cold bushfires) har i alle år blitt benyttet av Aborginerne. De har brukt det som redskap ved jakt og for å vedlikeholde jorden. Blant annet er det flere frø som trenger røyk og varme for å kunne spire.

I Kakadu bruker de gressbranner nå tidlig i den tørre årstiden for å unngå ukontrollerte branner (hot bushfires) senere på året. Den hyppigste årsaken til skogbranner er nemlig lyn som slår ned i knusktørr skog og hvor mengder av tørt gress virker som opptenningsved.

Det er utrolig å se hvor raskt en gresstue ble forvadlet til et høyt bål, for så i neste øyeblikk å dø helt ut.

I dag fortsatte bålene langs veien til Ubirr. Dit kunne jeg ikke dra forrige gang jeg var i Kakadu - da var det for mye vann på veien. Ubirr er ett av stedene i Kakadu som har aborginske veggmalerier. Ett av maleriene er en leksjon i Rett & Galt: En grådig tyv stjal fisk som Mabuyu hadde fisket. Da han hadde spist fisken gikk han å la seg i hulen sin. Om natten plasserte Mabuyu en stor stein forran huleinngangen. Tyven seg ikke ut og døde i hulen sin. Moralen er altså: hvis du stjeler så går det deg ille...

Med østkysten unnagjort var det på tide å snu frontlyktene tilbake mot Darwin. Fra Gold Coast er raskeste vei Matilda Hwy til Mt. Isa, deretter Hwy til Threeway og så Stuart Hwy det siste stykket.

Matilda Hwy går gjennom en del av outback som er flinke til å promotere seg selv. Det virker som at de fleste av byene er hjemsted for ett eller annet som krever et eget museum. I begynnelsen var det interressant. Så ble det sjarmerende å se hvor stolte australienerne er av sin egen 300 år unge historie. Til slutt ble det for mye av perspektivløs selvdigging og selvtilfredshet. Det hendte at noen forsøkte å inkludere Aborginernes 60.000 årige historie, men det var liksom ikke den samme gløden over det...

Dette er noen av de stoppene jeg gjorde:

Toowoomba - ligger knappe to timer inn i landet fra Brisbane. Dette er den største innlandsbyen i Queensland med 100.000 innbyggere og ligger på toppen av fjellkjeden Great Dividing Range. Utsikten mot slettelandskapet i vest er nydelig, men byen i seg selv er bare en by.

Roma - er stedet hvor Australias første naturgass og kondensat ble funnet. Defor var det naturlig med et stopp! Det var vann de hadde strevd lenge med å finne da det den 16. oktober 1900 sprutet gass og gjørmevann opp av borehullet. Skuffelsen var stor over at alt de fant, etter å ha brukt masse ressurser på boring, var udrikkelig vann. I fem år strømmet gassen opp mens de lurte på hva de skulle gjøre med den. Så bestemte de seg; Roma var den første byen i Australia med gassfyrte gatelykter og folk strømmet på for å se vidunderet. Etter den 10. natten slukket lampene. Det var slutt på gassen. Senere er det boret mer og Roma har fremdeles produserende gassbrønner.

"Kenguruland" - En ambulansekonferanse hadde beslaglagt alle overnattingsmulighetene i Roma, så jeg kjørte videre til neste by; Mitchell. Jeg kjørte dette stykket om kvelden og langs veikanten var det ikke vanskelig å få øye på kenguruer. De stod som hypnotisert med hendene dandert på typisk kenguruvis. Det var som om de visste at de ikke burde krysse veien. Likevel var det mange som gjorde nettopp det og neste morgen kjørte jeg slalåm mellom alle de døde kenguruene. Jeg har aldri sett så kort avstand mellom roadkillene, så dette må helt klart ha vært kenguruenes land.

Barcaldine - er vertsby for museet The Australian Workers Heritage Center. Med lønns- og arbeidsvilkår som fagfelt var også dette en naturlig stopp. En av de mest kjente streikene i Australia var da saueklipperne nektet å signere "saueklipperavtaler" i 1891. Streikekomiteen hadde sine møter under et tre i Barcaldine. Streiken var også grunnlaget for dannelsen av partiet Labor to år senere. Resten av museet var en "hyllest" til ulike yrkesgrupper, bla en gammel togsatsjonsbygning, et postkontor og sykehusutstyr. Inners inne var det en egen utstilling om kvinner i arbeidslivet. En av kvinnene var Catherine Helene Spence som var Australias første publiserte kvinnelige romanforfatter og Australias første valgte kvinnelige politiker. For alt sitt banebrytende arbeid er Catherine hedret med sitt portret på pengeseddelen av lavest valør.

Longreach - er byen som jeg på forhånd hadde hørt hadde gode museer. Quantas - forkortelse for Queensland And Nothern Territory Air Service - hadde sitt første hovedkvarter her. En begivenhet og selskapshistorie som selvsagt krever et museum. The Australian Stockman`s Hall of Fame er den andre store attraksjonen i byen. Dette er en hyllest til pionerene. I inngangspatien henger det 13 plakater. De 12 første presenterer Australias pionerer som oppdaget landet. F.eks Burke, Oxley og Stuart som alle har fått Highwayer oppkalt etter seg. Plakat nr 13 forteller i generelle ordelag at alle oppdagerne var avhengig av lokalkjente aborginere til å vise dem veier, pasasjer og vannkilder. Hvor mye var det de egentlig oppdaget? Det var på dette tidspunktet at jeg fikk nok av selvdiggingen og selvtilfredsheten, og derfor evakuerte jeg..

Winton - var neste by. De er kjent for å være stedet hvor "Banjo" skrev sangen Waltzing Matilda - Australias andre nasjonalsang. En hendelse som også krevet et museum. Men som sagt, jeg hadde fått nok.. I steden for gikk jeg for å se deler av skjelettet til Elliot - den største dinosauren som er funnet i Australia; nesten fire meter høy, ca 20 meter lang og ca 25 tonn tung mener de at han har vært. Det virkelig spennende i dette området ligger 115 km utenfor byen, i Lark Quarry. Det går bare grusvei dit, og det kan jeg ikke kjøre på med leiebil. I Lark Quarry er det 3300 fotavtrykk etter dinosauruser - avtrykkene er laget av en stor dinosaur som jaktet på 150 små dinosaurer (den minste typen var 22 cm høy). For 93 millioner år siden. Fotavtrykkene har bidratt til at forskere har kunnet regne seg frem til størrelse, hurtighet, bevegelsesmåte osv på disse forhistoriske skapningene. Herfra hentet de også inspirasjon til flere av scenene i filmen Jurasaic Park. I Winton tar de den helt ut og har søppelspann formet som dinosaurfot.

Mc Kinlay - er hjembyen til det berømte Walkabout Creek Hotel. Stedet har 20 innbyggere og etter Lonley Planet sin mening er hotellet den eneste grunnen til at "byen" fremdeles eksisterer. Hvordan har hjernecellene det? Klarer de å huske hotellets navn? Dette var ett av innspillingsstedene til Crocodile Dundee.

Mt. Isa - her hadde jeg vært før og da besøkte jeg byens dinosaurmuseum. Denne gangen lærte jeg at i tillegg til å ha gruvedrift midt i byen, markedsfører de seg selv som rodeoens hovedstad. For de som ønsker å vite det..

Resten av veien hadde jeg kjørt tidligere og gjorde derfor ingen spesielle stopp. Men jeg må igjen nevne:

Threeway - krysset hvor tre veier møtes... Dette var min tredje gang gjennom krysset og nå har jeg kjørt inn en gang fra her av de tre retningene. Jippi.

Fremme i Darwin følte jeg meg lommekjent da jeg parkerte på "min" faste parkeringsplass ved hostellet :)

I dag tok jeg på meg nyvaskede klær, men allerede etter en time følte jeg meg skitten. Det var da jeg husket den siste klesvasken; med kun kaldt vann. Ja, kun kaldt vann. Det er ikke uvanlig at vaskemaskinene er stilt slik at de kun vasker kaldt. Og selv om det er varme alternativer oppfordres en til ikke å bruke de.

Dette er min føsrte og siste gang jeg vasker i en slik maskin. Hvordan kan de tro at klær blir reine av å skyldes rundt i såpe og kaldt vann i 26 minutter? Det blir i alle fall ikke mine reiseskittne dongeribukser. For meg blir det ny vaskedag i Darwin.

To netter før jeg kom til Pine Creek hadde det vært en kollisjon der. En langtransportsjåfør hadde glippet med øynene, kommet i feil kjørebane og frontkollidert med en annen langtransport. Med et mirakel overlevde begge sjåførene, men veien var stengt i nesten ett døgn.

En blir anbefalt ikke å kjøre om natten fordi det da er mange kenguruer (og andre dyr) som hopper ut i veien. Men roadtrains uten våken sjåfør er en like god årsak!

I Nothern Territory er maksimal lengde 53,5 meter. Et roadtrain til dyretransport veier 67 tonn - uten last. Fullastet med kyr i to etasje veier kjøretøyet det dobbelte. Ikke noe jeg ønsker å kollidere med...

Alle her nede er hjelpsomme. Det er ikke noe å si på det. Men jeg kan ikke la være å smile av den korttenktheten som noen utviser;

Da jeg midt i tjukkeste ødemarken holdt på å løfte rullestolen ut av bilen kom en forbipasserende styrtende til for å hjelpe. -Men, hvis jeg ikke hadde klart å ordne stolen min selv, hvordan kunne jeg da ha klart å komme meg dit - midt i intet... Eller da damen i butikken absolutt skulle holde oppe en dør for meg, men hun tenkte ikke på at jeg heller hadde trengt hjelp ned de to trinnene utenfor butikken..

Intensjonene er det ingen ting i veien med, og jeg har det morsomt med alle selvmotsigelsene.

Gratulere med 17. mai alle sammen! Eller som mine australske venner sier; Happy Norway Day!!

Jeg har brukt dagen på å beskue strendene mellom Noosa og Brisbane. Noosa er en liten by hvor kjendiser og backpackere går om hverandre. Som Madonna og David Backham handlet også jeg her - om enn på et annet tidspunkt. 

Middag spiste jeg på Palm Beach Surf Club sammen med venner. Og deretter brukte jeg min nasjonaldag- og begynner-flaks slik at vi vant 500 kr på en spilleautomat.

Med bunaden lagt igjen hjemme ble dagens antrekk blå bukse og rød t-skjorte. Og flagg uten stang.

Når en oppholder seg i tropene må en benytte seg av fordelene som det medfører. Og en av fordelene er fruktutvalg. Tropisk frukt kan en få tak i over alt, men ikke så ferskt og ikke fra boder langs veien.

Katja og jeg tok den store runden og kjøpte lokalprodusert lychee, pasjonsfrukt, lime, klementiner, grapefrukt, bananer, dragonfrute og paw paw. Mangosesongen er slutt... Det er fantastisk å kunne frotse i så mye god frukt.

Også i Australia har de merkelige kriterier for hvordan formen på bananer og mangoer skal være, som betyr at mye god frukt går til spille. Dette er det heldigvis noen som har oppdaget og slikt blir det tropisk vin av. Hos en vinprodusent smakte vi på bl.a mangovin, lycheevin, sitrusvin og sabotevin ("sjokoladepuddingsfrukt"). De smakte riktig godt og ikke spesielt søtt slikt jeg hadde ventet.

Vi avsluttet vår tropiske uke med en gjennomgang av tropisk is selv om vi ikke rakk over flere smaksvarianter enn mango, lychee og pasjonsfrukt (+sjokolade).

Dette er nok en av de tingene som jeg kommer til å savne mest med den øverste delen av Australia.

Jeg er på Magnetic Island, en fantastisk øy utenfor Townsville. Det er en av øyene som besøkes av mange backpackere, selv om Fraser og Whitsunday Islands er enda mer kjent. Her er det regnskog, strender med orange sand, palmer og turkisblått hav.

Vi bor på et typisk party-hostell; det eneste hostellet på øya uten trapper. Her møter vi unge backpackere som sitter ved bassengkanten, passe utslitt etter dagens soling, og som diskutterer hva de skal ha på seg senee på kvelden.

Det slår meg at de trolig sitter der og føler at de reiser rundt i Australia. Men hvor mye er det de ser???