Jeg tror innbyggerene i Adelaide lider av et midreverdighetskompleks. Alle andre byer ser på Adelaide som en liten filleby (selv om den har 1,5 millioner innbyggere) - og det virker som at de tror det selv også. Byen som er hovedsted i South Australia er fin den. Den har en rolig atmosfære som er lett å trives i. Selve sentrum er ganske lite, men det er fordi de har gjort det geniale trekket å legge park rundt. I tillegg til å avgrense sentrum så er alle parkene også perfekte for piknikk, tennis, turgåing og ellers alt annet som en kan gjøre på gress. Etter Nullabor Plain hadde jeg behov for noen hviledager. Men jeg fikk også til til å rulle rundt i byen, omvisning op Haigh's sjokoladefabrikk (med smaksprøver), grytidlig besøk på Central Market og stranden i Glenelg. Jeg var også innom et par av kirkene (Adelaide kalles The City of Churches) og på museet som hadde en egen utstilling av The Ashes. For alle uinnvidde så er "The Ashes" navnet på cricketturneringen mellom Australia og England. Navnet kommer fra tiden hvor landene først møttes for å spille cricket, ca 1880. England tapte kampen i denne erke-engelske sporten og det gikk hardt inn på hele nasjonen. Kapteinen lovet at han skulle "recover those ashes". Ved sitt neste besøk i Australia fikk han en liten urne som inneholdt asken av ballen fra den tapte kampen. Urnen har navnet The Ashes og denne ble etter hvert symbolet for kampen mellom de to landene. Med all oppmerksomheten rundt The Ashes ar det komisk å se den irkelige urnen. Den var pitte liten, ca 10 cm høy. Den andre av i alt fire kamper i The Ashes 2006-2007 skulle spilles i Adelaide. Derfor måtte jeg dra videre - for under The Ashes er det umulig å finne et ledig sted å bo.

Jeg fikk mange motargumenter til mine planer om å kjøre over Nullabor Plain. Den hyppigste kommentaren jeg fikk var at det var kjedelig og ingen ting å se på. I Australia fikk jeg også kommentarer som gikk på at det kunne være farlig. Når det gjelder det med kjedelig, så var det ikke en gang i nærheten av sannheten. Det var masse å se på - om en så etter. Landskapet endret seg hele tiden, til gult gress, til brune busker, til rød sand, til sølvfargede busker.. Flere ganger var det ulike vekster på hhv høyre og venstre side av veien. Og det er ikke farlig. Men som alle andre ekstreme steder så er det klart at en må bruke hodet og ta visse forhåndsregler. Som f.eks: ta med drikkevann for hele turen (pluss litt ekstra), planlegg bensinkjøp (kan bli langt å gå), ta med kontanter for hele turen (ingen minibanker) og bare kjøre når det er dagslys (mindre fare for å kollidere med kenguru). Jeg ble anbefalt å ikke kjøre aleine og det passet defor godt at jeg traff Nicole og Maude fra Canada som ønsked å sitte på.Nullabor Plain betyr "uten trær" og inneholder bl.a Australias lengste rette veistrekning på 146 km. Mellom ytterpunktene i NB som er Norseman og Ceduna er det 1200 km og vi brukte tre dager på turen - dvs et rolig tempo.Allerede i Norseman (før vi startet på selve NP) ble vi kjent med campingrytmen; å sove med solen. Kl ni hadde alle lagt seg og vi var siste bil som forlot åstedet kl kvart over syv neste morgen. Vi fortsatte å være de siste som dro - en gang mellom kl syv og åtte. I Norseman traff vi bl.a et par som skulle krysse NB med sykkel. De syklet rundt i Australia på en tur som til nå hadde vart i fem år. Og så sier folk at jeg er gal.. Uken før vår utflukt hadde det vært 48 grader på NP. Vi var heldigere og hadde jevn stigning fra 38 til 43 grader. Nå vet jeg at det er forskjell på 38 og 43. 38 er ok å leve med, men med 43 grader føles det som at luften brenner deg. Ja, bilen min har aircontition. Men vi forsøkte å buke den så lite som mulig. Fordi: 1) den trekker mye drivstoff, 2) når det er veldig varmt ute klarer ikke anlegget å kjøle luften, den blir ikke kald men litt kaldere og 3) motoren har mer enn nok med å avkjøle seg selv og den ikke også skal tenke på oss. I steden for kjørte vi med åpne vinduer. Med 43 grader ble det et valg mellom to onder; vinduer lukket og å kovne, eller vinduer åpne og få den glovarme vinden på seg. Vårt beste knep ble våte t-skjorter.I Albany uken tidligere var i så heldige å bli kjent med David. Han visste det meste om Australia og fortalte bl.a om et sted hvor vi kunne lete etter fossiler. Vi klarte å finne stedet og vi brukte en time (tidlig på morgenen før det ble for varmt) på å snu steiner. Han hadde helt rett, det var masse fossiler der! Seinere tok jeg de med til museet i Adeleide hvor de kunne fortelle at de var ca fem millioner år gamle. Nå kjører jeg rundt med steiner, skjell og sand som er 5.000.000 år!Så langt er NP det som har gjort mest inntrykk på meg. Jeg forventet "ingen ting" og det var så mye. Men for oss ble det ingen styrkeprøve. Til det gikk tingene alt for glatt. Det nærmeste vi kom action var da Maud hjalp et flyvende dyr bort fra skulderen sin og ble takket med et stikk i fingeren (fingeren hovnet opp, men dagen etter var hun fremdeles i livet), jeg forsøkte å kvele meg selv med å drikke vann og puste samtidig, og da Nicole oppdaget at vi nesten hadde tatt på en Redback (svært giftig edderkopp) som deretter ble gjort temmelig flat av campingnaboens sko. Vi fikk ikke engang en eneste stein i frontruten.Den siste delen av turen gikk veien nærme kysten og vi stopet på utkikkspunkter. Under er bilde av kystlinjen langs deler av NP.

Katja, min co-driver mellom Albany og Kalgoorlie, har gitt meg en innføring i australienerenes hilseskikk langs landeveien. Den går rett og slett ut på at sjåførene hilser på hverandre - på samme måte som hjemme hvor taxisjårører hilser på andre fra samme selskap. Her gjelder det alle, unntatt turister som ikke har fått denne opplæringen selsagt.Egentlig syntes jeg det var en unødvendig ting å hilse på andre bare fordi de kjørte på samme vei som jeg. Men i dag så jeg lyset. Det er ikke hilseritualet som er det viktige, men derimot det å ha noe å gjøre. Og det er mye å gjøre. Hilseaktiviteten kan deles inn i følgende faser:1. Oppdagelsesfasen - Som sjåfør er det veien jeg holder øye med. I tillegg til å se etter svinger er det også viktig å se etter andre kjøretøy. Den prikken der, er det en bil? Nja, vel, JO det beveger på seg. 2. Kartleggingsfasen - Når kjøretøyet er oppdaget må det gjøres en kartleggig. Er dette en personbil, en camper eller et roadtrain (langtransport). 3. Analysefasen - På bakgrunn av kjøretøytype gjøres en analyse. Hvilken avstand er det mellom oss og i hvilken fart beveger vi oss.4. Forberedelsesfasen - I god tid før passering starter forberedelsene. Farten må senkes, bilen må holdes godt til venstre i veibanen (NB venstrekjøring) - eventuelt på veiskulderen hvis møtende kjøretøy er et roadtrain. Deretter plasseres en hånd på toppen av rattet hvor det pga solen er veldig varmt å holde.5. Hilsefasen - Selve hilsingen går ut på å løfte en eller flere fingre, eventuelt den ene hånden. Bevegelsen stater et passe stykke før møtepunktet for å gi møtende sjåfør mulighet til å reagere på hilsingen.6. Resultatfasen - Fasen innebærer å vente på møtende sjåførs respons. Mottatt hilsen gir godt samhold på veien, mens fraværende respons betyr turist eller egoist.7. Konsekvensfasen - På samme måte som resultatfasen innebærer også denne fasen venting. En må vente og se om passerigen medfører steinsprut i frontruten og medfølgende sprekk.8. Evalueringsfasen - Til slutt er det viktig å evaluere hele prosessen og vurdere om de enkelte fasene var tilfredsstillende.Med opp til 5-6 møtende kjøretøy pr time så er det hektisk å krysse Nullabore Plain.

Hva er det som blir større jo mer en tar bort? Rett svar er: hullet. Dette forsker de på flere steder i Australia, men lengst har de kommet i Kalgoorlie. Her har hullet blitt så stort at det kalles Super pit. Det sies også at når en har sett den store steinen og det store hullet så har en fått med seg det viktigste. Den store steinen (Uluru) skal jeg ta en titt på en gang etter påske, men det store hullet har jeg nå sett. Og det er stort - 500 m dypt, 3,8 km langt og 1,35 km bredt. Fra toppen ser det ut som det er mange lekebiler som kjører rundt på gøy. Men det er ikke små lastebiler. Ett dekk som ligger på bakken rekker meg til haken når jeg sitter i stolen. Det er heller dårlig med grønne skoger ute i ørkenen. Ett og annet tre, og en god del buskkratt er det nærmeste en kommer. I ørkenstrøk er det vanligvis varmt, og det var her at mitt kjære termometer sprakk. Etter lærdom fra tidligere reiser hadde jeg nemlig tatt med meg et termometer. På den måten kunne jeg følge med på hvor varmt det til en hver tid var. Men det viste seg at mitt termometer var produsert for et mer norskt klima med minus 20 og pluss 40 som ytterpunkter. Det er ikke nok for et termometer som ligger i bilen i Kalgoorlie..

På ett av alle markedene jeg var innom i Hong Kong gjorde jeg et særdeles godt kjøp; FM Transmitter til I-Poden min. Dette er en bitte liten dings som jeg fester i I-Poden, stiller inn på en fritt valgt frekvens, stiller bilradioen inn på samme frekvens, trykker på play, og vips så kommer min egen musikk ut av anlegget i bilen. Etter hvert som jeg har oppdaget hvor mye dårlig reklame som sendes på de lokale radiostasjonene og hvor mange områder som har dårlige mottakerforhold, så fremstår denne elektroniske dippedutten som genial.Dessverre har elektronikken også sine begrensninger. Her er jeg i et fantastisk land med nydelig natur på alle kanter. Dette er inntrykk som jeg gjerne vil dele med andre. Men uansett hvor mange forsøk jeg gjør så får jeg f.eks ikke frem den sterke turkise fargen på havet. Det er grunnen til at en må reise og se selv... Under er et dårlig gjengitt bilde av lunsj i Lucky Bay (Esperence, Western Australia).

Australia er et fantastisk land. Fulger som ler, dyr med lomme på magen, naturlige steinskulpturer og mil etter mil med strand. De lokale er så kresne når det gjelder strendene sine at dersom det allerede er to personer på en strand så går de heller til neste. Og de kan det, med stor sannsynlighet er den neste stranden tom for folk. Etter to uker hvor jeg har stoppet i mange, men likevel bare en brøkdel, av nationalparkene og utsiktspunktene, opplevde jeg vendepunktet. Jeg stod på et utsiktspunkt og så ned på en vanvittig nydelig strand, kritthvit sand med turkist og svart hav og hvite skumtopper der bølgene slo. Og kommentaren min var; just another beach. Slikt skal ikke gå ann. Da er det på tide med nye tiltak, for de fantastiske strendene skal ikke bli just another one. Behandlingen er hard, men forhåpetlig vis virkningsfull; to dager med klesvask, vanninnkjøp og e-mails i en forholdsvis stor by (Albany) hvor restaurantene faktisk ikke stenger før kl 22. Det viser seg at dette syndomet er oppdaget tidligere. Når jeg hører at flere kjenner seg igjen så blir jeg mindre sint på meg selv. Det er likevel en stygg sykdom og jeg har utarbeidet tiltaksplan for å unngå nye anfall. Så får heller noen steder, som Albany, bli stående som et sted jeg har oppholdt meg - og ikke særlig mer enn det. Under er bilde fra Light Beach ved Denmark - min favoritt så langt, og beskuet før syndromet slo til. Dessverre er ulempen med mange av strendene at det er vanskelig å komme til dem, enten er det bratt ned eller lang sandsti..

Å reise aleine betyr at jeg helt selv kan bestemme hva jeg skal gjøre. Den første uken reiste jeg slik, og de gangene jeg pratet med andre var stort sett på hostellene. Det er mange ulike og spennende mennesker å snakke med, og mange gode tips å plukke opp. I Augusta kom jeg i snakk med Igor som dagen etter hadde planer om å gjøre det samme som meg, nemlig en tur til fyret på Cape Leeuwin (se bildet under fra stedet der to hav møtes). For at jeg skulle få selskap en dag og han skulle slippe å gå det 15 km til fyret, så slo vi oss sammen. Det ble en hyggelig dag hvor vi gjorde absolutt alt som kan gjøres i Augusta. Det er forresten ikke så veldig mye, men dagen gikk likevel fort. Dette gav mersmak og det endte med at vi reiste sammen de neste fem dagene også, fra Augusta via Pemberton, Denmark og til Albany. Fordelene med dette reisefølget var foruten det å ha selskap, en til å lese kart og lete etter skilt, en som var sulten og husket å spise lunsj, en som laget fantastisk middag til meg, en som jeg kunne se kenguruer på lang avstand og en som tok bilder av de få tingene som jeg ikke kom frem til. Ulempene med reisefølget var: mmm, ingen. Etter to dager i Albany reiste Igor tilbake til Perth for å fortsette nordover, mens jeg skal østover..

Jeg er nok ikke helt avklimatisert enda, for de ser rart på meg på lunsjrestauranten i Bunburry når jeg insisterer på å sitte i solen. Har tross alt tilbragt hele dagen i en avkjølt bil og sett ut på sola. Men jeg finner også ut at en kort lunsj akkurat er grensen for hva norsk vinterblek hud takler av australsk sol uten solkrem.